Debatt

Mæland fester grepet

Det måtte en Høyre-statsråd til for å få liv i det statlige eierskapet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Kort tid etter konsernsjef Rune Bjerkes og styreleder Anne Carine Tanums flaue forsvar for at de ikke visste om postbokseselskapene på Seychellene, sendte næringsminister Monica Mæland (H) 26 skarpe oppfølgingsspørsmål til DNBs styreleder.

Spørsmålene oste av mistillit til styret og konsernsjefen. Professor Einar Lie, som blant annet har skrevet finansdepartementets historie, sa til Aftenposten at dette var en type eierstyring som han aldri hadde sett tidligere. Næringsministeren spurte blant annet om hvordan styret selv vurderte jobben styret hadde gjort. «Det er en type spørsmål man bruker når man skal irettesette barn eller si opp ansatte», sa Lie.

Næringsministeren har så langt ikke valgt å uttrykk åpen mistillit til DNB-styret. Men denne typen refsende spørsmål er ingen tillitserklæring, for å si det forsiktig, mente Lie.

Professor Lie likte ikke Mælands framgangsmåte. Han mener det er en veldig spesiell eierskapsutøvelse. Men hva så? Det er riktig at hovedmålet for statens eierskap er å tjene penger. Men det er også politisk slått grundig fast at statens selskaper har et samfunnsansvar og at de skal styres etter gode etiske normer og regler. Den delen av jobben har staten i mange år tatt lett på.

Hvis Stoltenberg-regjeringen i sin tid hadde vært mer aktiv og ikke tilbakelent og passiv, kunne det kanskje vært mulig å unngå skandalene i Yara, Statoil, Telenor, Hydro, Kongsberg Gruppen og DNB.

Vanligvis har regjeringen først kommet på banen etter at selskapene har havnet i trøbbel. Ansvarlig statsråd må da rydde opp.

To ganger har staten for eksempel reddet DNB fra konkurs. Under bankkrisen på begynnelsen av 1990-tallet ble banken nasjonalisert og dermed reddet fra konkurs. Deretter ble banken delvis privatisert. Under finanskrisen i 2008/2009 ble DNB igjen reddet av en Ap-regjering. Regjeringen Stoltenberg grep inn fordi DNB er en av landets viktigste samfunnsinstitusjoner og ikke bare en diger sparegris.

I næringslivet er det mange som nå reagerer på næringsministerens framgangsmåte. Gjennomgangsmelodien er at Rune Bjerke ikke har gjort noe kriminelt, så la ham få være i fred. Næringsminister Monica Mæland hadde ikke gjort jobben sin hvis hun lot Bjerke og styreleder Tanum få fred. Mæland skal ikke ha kritikk, men støtte og ros fordi hun vil åpne dørene til DNBs postboksselskaper.

Det vi vet er at banken har hjulpet rike kunder med å få sendt penger til skatteparadiset Seychellene. Pengene er sendt via DNB Luxembourg. Det næringsministeren vil ha bedre svar på er hvordan dette kunne skje uten at konsernledelsen og styret visste om det, hvis vi da skal tro dem på deres ord.

I det politiske miljø får hun bred støtte og mye ros. Et samlet Storting står bak næringsministeren i jakten på sannheten om DNB.

Aps Martin Kolberg var tidlig ute med å love støtte fra Stortinget dersom statsråden ønsket en ekstern gransking av bankens disposisjoner. Bankens egen gransking kan arkiveres under tittelen «bukken og havresekken». Troverdigheten til egen gransking blir ikke større når banken hyrer inn et advokatfirma for å finne ut hva som har skjedd. Advokater er flinke til å finne beviser for at oppdragsgiver må frifinnes. DNB-styret har gjort en så slett jobb at det burde bli skiftet ut på generalforsamlingen 26. april.

Valgkomiteen ledes av Eldbjørg Løwer. Hun er tidligere nestleder i Venstre og hun ble landets første kvinnelige forsvarsminister i sentrumsregjeringen Bondevik. Jeg hadde trodd at Løwer hadde så mye politisk teft og at hun var tøff nok til å vrake styrelederen. Hun sier at valgkomiteens innstilling på gjenvalg av styret ble levert før DNB-skandalen eksploderte. Komiteen holder fast ved innstillingen til tross for det som har skjedd.

Det er tydeligvis ikke bare DNBs styreleder som er moden for utskifting. Valgkomiteen trenger også en ny leder.

Mer fra: Debatt