Skrevet i samarbeid med Lars Viko Gaupset, partisekretær i MDG
Torsdag vedtar et flertall på Stortinget at regjeringen skal utrede hva FNs atomvåpenforbud betyr for Norge, og hvilke konsekvenser det har å tilslutte oss avtalen. Miljøpartiet De Grønne ønsker utredningen velkommen, men er det strengt tatt nødvendig å å utrede oss fram til at bruk at atomvåpen er uakseptabelt?
Verdens første prøvesprengning fant sted i Alamogordo, New Mexico, 16. juli 1945. Da Robert Oppenheimer, atombombens far, så den enorme ildkulen ruve over seg, skal han ha sitert fra den hinduistiske skriften Bhagavadgita: "Nå har jeg blitt døden, ødelegger av verdener." For første gang i menneskehetens historie hadde vi oppfunnet et våpen som kunne føre til vår egen undergang. I filmen "Dr. Strangelove - How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb" får vi en glimrende illustrasjon av galskapen som ble satt i system under den kalde krigen, hvor en teknisk eller menneskelig svikt kunne føre til gjensidig utslettelse av Sovjetunionen og USA. Alle som har levd under den kalde krigen eller har foreldre som kan fortelle om frykten man følte for atomkrig, som under Cuba-krisen på 60-tallet, hvor katastrofen ble unngått med en hårsbredd.
Mindre kjent er det at faren for atomkrig ikke har blitt noe mindre etter den kalde krigen, snarere tvert i mot. For en uke siden ble "The Doomsday Clock" stilt til to minutter på tolv. Dommedagsklokken ble skapt av The Bulletin of Nuclear scientists, en gruppe fysikere som var en del av Manhatten-prosjektet i 1945. De begrunner det med atomprogrammet til Nord-Korea, den økte spenningen mellom Russland og USA, og at flere stater moderniserer sine atomvåpenarsenal. I tillegg har vi en uforutsigbar og impulsiv president i Det Hvite Hus som fremsetter trusler på Twitter og har fingeren på atomknappen.
For å sitere Hillary Clinton: “A man you can bait with a tweet is not a man we can trust with nuclear weapons”.
Det var mot dette bakteppet at et overveldende flertall av verdens land signerte en avtale for å forby atomvåpen i FN i september 2017. Avtalen er historisk, og forbyr ikke bare bruk og trusler om bruk av atomvåpen, men all produksjon, utvikling, transport og lagring av atomvåpen på eget territorium. Forbudet føyer seg inn i en lang rekke av avtaler som forbyr våpen som er grunnleggende i strid med internasjonale humanitære prinsipper, som kjemiske og biologiske våpen, landminer og klasevåpen. Om vi ikke ønsker evig atomtrusler hengende over våre hoder, så er slike avtaler eneste langsiktige løsning. Norge har hatt en pionerrolle i mange av disse prosessene, og stått i bresjen sammen med sivilsamfunnet og andre progressive stater.
Det er derfor ekstra trist at den norske regjeringen ikke bare har vært passiv i arbeidet med en avtale som forbyr atomvåpen, men aktivt motarbeidet den og stemt i mot i FNs generalforsamling. Den rødgrønne regjeringen tok et viktig initiativ ved å invitere til en stor konferanse i mars 2013 om de humanitære konsekvensene av atomvåpen i Oslo. Konferansen var starten på en prosess som ledet fram til det forbudet som nå er vedtatt. Etter regjeringsskiftet bestemte imidlertid utenriksminister Børge Brende seg for å hoppe av det såkalte “humanitære sporet”, og har siden vært negativ til avtalen. Begrunnelsen er at det vil stride med Norges medlemskap i NATO-alliansen og at landene som har atomvåpen ikke er med på avtalen.
Det er ingenting i NATOs strategiske konsept som skulle tilsi at Norge ikke kan undertegne et forbud mot atomvåpen, og NATO sier at alliansen skal jobbe for en atomvåpenfri verden. Miljøpartiet De Grønne er glad for at vi nå får en utredning som vil gi et skikkelig svar på dette spørsmålet, slik at vi kan få ryddet opp i dette spørsmålet. Uansett hva utredningen viser, vil vi måtte stille oss det grunnleggende moralske spørsmålet: Kan vi stå inne for å basere vår sikkerhet på “ødeleggeren av verdener”, for å bruke Krishnas ord til prinsen Arjuna? Miljøpartiet De Grønne mener nei, og at vi må ta konsekvensen av det.