Når finansminister Siv Jensen – helt uten skam – sier at vi må tørre å snakke om at det er innvandring som skaper fattigdom og ulikhet i Norge er det mer alvorlig enn at hun ikke har forstått sin egen stortingsmelding. Ordene hun velger skaper en inngruppe-utgruppe-dynamikk som utgjør en fare for det felleskapet regjeringen er satt til å forvalte.
Denne vinklingen på fattigdomsdebatten ga meg flashbacks til da jeg for ett år siden satt og grein og trakk opp aldersgjennomsnittet under filmvisningen av Karpes «Heisann Montebello». Hvit, middelklasse, snart 40, og jeg kjente på en underlig skam over å bli rørt. Men jeg ble så utrolig letta og glad over at det finnes noen som løfter hvordan det er å være norsk ungdom med familie fra et annet land, som setter ord på de tingene. Som har fått det til i Norge uten å late som det ikke koster. Seansen på Colosseum henger i. For selv om Karpes tekster ikke handler om meg, er det en gjenkjennelse i det å bli sett, at noen beskriver det du står i, viser deg at det blir bedre, eller anerkjenner at det er utrolig kjipt, men du er ikke alene. Ungdom trenger det. Mennesker trenger det.
Penger og kniv
Det hender jeg har jobbet i familier der ungdom har vært så langt inne i kriminelle nettverk at vi har hatt lite håp om å lykkes. Når politiet vegrer seg for å hente ut en jente på fjorten fra en leilighet fordi hun snapper bilder av skytevåpen. Eller når en gutt er borte i dagevis og settes av utenfor skolen av en mann i en sort BMW, har alltid penger, går med kniv. Det er ofte glidende overganger mellom offer og voldsutøver, men jeg velger å tenke på det som unge personer som brukes av eldre kriminelle.
Og det gir mening når jeg ser hvor de fleste kommer fra. For hvis du har lite plass hjemme, foreldre som ikke klarer eller vet hvordan de kan involvere seg i livet ditt, lav mestring på skolen, og aldri penger til det du trenger eller ønsker deg, er det kortere vei til raske løsninger enn om alt dette er på stell. Du er sårbar for utnytting. Og hva kan egentlig vi som hjelpere tilby en som tjener tusener i uka, lever action, samhold, hemmelighold, de nyeste telefonene og fri tilgang på hva det skulle være. Sjanseløst. Både fordi det er så sterke insentiver for å fortsette en kriminell løpebane, og fordi vårt alternativ er dette: Jobb hardt, pin deg gjennom et skolesystem som ikke ser deg, glem at foreldrene dine er fattige, overse all hverdagsrasisme og tro på at det blir bedre når du blir voksen. Ikke akkurat et salgbart budskap til en hormonell tenåring.
Skam ikke å lykkes
Det som har slått meg er hvilket spenn de lever i – mellom egen identitet, familiens språk og kultur, hjemlandet og Norge. Zeshan Shakar beskriver det mesterlig i «Tante Ulrikkes vei». Det er skam. Både over å lykkes og å ikke lykkes. Hvordan lever man egentlig med ansvaret for å vinne i et land der sjansene er så mye større, og alt tilsynelatende handler om hvor godt du forvalter mulighetene? Et land foreldrene dro til for at du skulle få en fremtid. Som de har ofret alt for. Det er press, det.
Oppå alt dette kommer dagens debatt. Kan du stå oppreist gjennom klassereisen vil du uansett tilhøre den grå massen av ansiktsløse individer i kategorien «innvandrer». En trussel for velferdsstaten. Medfører økt fattigdom. Voksende ulikhet. Alt vi ikke vil ha.
Det er derfor Karpe og Shakar er viktige.
For når finansministeren sier at vi må tørre å snakke om at det er innvandring som skaper fattigdom og ulikhet i Norge, viser de ettertrykkelig, med talent og skaperkraft, hvilke ressurser hun unnlater å nevne.
Når kommentarfeltene renner over av utsagn om at «innvandrere må lære seg norsk kultur og forholde seg til hva som gjelder her», kan man søke opp «Lett å være rebell…» på Youtube og se den fra start til slutt. Hvis du visste hva jeg ville gi for å bli som deg – din feiging.
De er beviset på at det går an, og minner samtidig skarpt om hvor vanskelig det er å aldri passe helt inn noe sted.
Vi må våge å diskutere innvandring og integrering. Men kanskje debattantene bør ta et dypdykk i Karpes univers før de velger sine ord? På folkemøtet på Holmlia i fjor var det en ungdomsskoleelev som sa at det som skremte henne mest var ikke skyteepisodene den siste tiden, men ordene politikerne våre bruker. Vi har et land bestående av folk som har bodd her i generasjoner, folk som er født her, folk som har vandret kort og folk som har vandret langt. Måten vi omtaler hverandre på kan skape splid eller samhold. Det kan bidra til skam eller stolthet. Oss og dem, eller vi.
Å bli sett, ha en mening, være viktig
Når politikere mener at vi skal redusere sosial ulikhet ved å stenge grensene, blir det viktig å advare om hva slik retorikk gjør med oss som allerede bor her. Som Deeyah Khan sier; det er ikke hat som driver unge mennesker til ekstremisme eller inn i gjengkriminalitet. Det er følelsen av utenforskap, og så endelig en opplevelse av tilhørighet. Å bli sett, ha en mening i livet, være viktig. De gangene vi klarer å stoppe en kriminell karriere skyldes det ikke individualterapi, mentorvirksomhet eller trusler om straff. Når vi lykkes er det fordi vi får foreldre, lærere, politi og andre viktige voksne til å samarbeide om et reelt alternativ. Et lokalmiljø som tilbyr et nytt felleskap med mulighet for trygghet, mestring og utvikling.
Inkludering handler om å vise både med ord og handling at alle – alle – er viktige for at Norge skal være et godt sted å bo. Våre folkevalgte politikere må være ledende i dette arbeidet. For hvis storsamfunnet ikke åpner armene, vil noen utenfor stå klare og huke opp sårbare unge. Det er langt mer kostbart enn å sikre anstendige levekår for de familiene som kommer hit. Og det forutsetter et offentlig ordskifte med fokus på hvordan alle kan bidra, ikke hvem som har skylda når det går dårlig.