Kultur

Lundestads Nobel-sabotasje

Geir Lundestads bredside mot Nobelkomiteens leder Thorbjørn Jagland, er i beste fall ufint, i verste fall ren sabotasje.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Sist lørdag, fire dager før utdelingen av Nobels fredspris til Kailash Satyarthi og Malala Yousafzai, finner nobelkomiteens sekretær, professor i historie Geir Lundestad, tiden moden for offentlig å lufte personlige tanker om Nobelkomiteen. Både dens sammensetning, medlemmenes kompetanse (eller mangel på sådan) og valget av konkrete prismottakere blir kommentert i Aftenposten.

Diskusjon er nesten alltid av det gode. Kritikk bringer de fleste av oss fremover. Verken Nobelkomiteen eller deres årlige tildelinger skal være unndratt debatt, og blir det definitivt heller ikke. Det er imidlertid rimelig å stille krav til både form, innhold og ikke minst tidspunktet for «lufting av tanker» omkring Nobelkomiteens krevende mandat. I hvert fall når den kommer så til de grader fra innsiden.

Til det siste først: Å tilkjennegi noe som best kan karakteriseres som en bredside mot den sittende komiteen, og aller mest mot dens leder, helgen før festivitasen rundt årets mottakere, er i beste fall ufint. I verste fall ren sabotasje. Komiteens medlemmer, og særlig dens leder, settes sjakk matt. Det ville være aldeles umulig for dem å gå ut i en offentlig polemikk om dette bare dager før festen. Noe slikt ville kaste skygger over årets prisvinnere. Med Lundestads eviglange erfaring med mediene er det ytterst vanskelig å tro at han ikke på forhånd forsto at hans uttalelser om komiteen og særlig dens leder, gjemt inne i et hyggelig portrettintervju, ville vekke medial oppstandelse. Og være temmelig ødeleggende for Thorbjørn Jagland.

Akkurat det siste er en effekt Lundestad ikke er alene om å søke oppnådd. Etter fjorårets stortingsvalg var det klart at det ble en rokering i komiteens sammensetning. Tre av medlemmene sto på valg. Fremtredende medlemmer fra Høyre og Frp på Stortinget krevde i mai i år Jaglands avgang som leder, og fikk bred oppmerksomhet for utspillet. Ved et underlig sammenfall i tid kom partner i First House, Morten Wetland, samtidig med en kronikk i Dagens Næringsliv som vanskelig kan leses som annet enn et bitende angrep på den sittende komitéleder. Da det etter hvert ble klart, også for Stortinget og journalistene, at det faktisk er komiteen selv som utnevner sin leder, dempet politikerne seg en tanke. Betimelig nok. Nå het det seg bare at de skulle sørge for å finne kandidater som «kunne bekle alle roller i Nobelkomiteen».

Timing og andre strategier til side; Geir Lundestad lufter også sin bekymring når det gjelder komiteens politiske uavhengighet. Problemstillingen er for så vidt interessant, men skuffende langt fra original. Diskusjonen har lenge gått rundt Thorbjørn Jagland: som tidligere stats- og utenriksminister samt som generalsekretær i Europarådet kan det åpenbart drøftes om det finnes bindinger som kan oppfattes uheldige. Jeg antar at det nettopp er som følge av denne debatten at Arbeiderpartiet allerede i 2011 valgte advokat Berit Reiss-Andersen som sin kandidat til komiteen. Hennes bindinger til partiet var langt løsere enn hva tilfellet hadde vært for tidligere kandidater. At hun i en årrekke før oppnevningen hadde vært omfattende internasjonalt engasjert, dels på oppdrag fra norsk UD, dels som leder i Advokatforeningen, viser at Arbeiderpartiet for lengst har trukket konsekvenser av problemstillingen Geir Lundestad nå presenterer som sin. I parentes bemerket kom partiet også Lundestads noe dulgt uttrykte bekymringer rundt komiteens manglende språkmektighet i forkjøpet; Reiss-Andersen er halvt britisk.

Det egentlige problemet synes for Lundestad imidlertid ikke å være om komiteen faktisk er uavhengig, men om den oppfattes slik av andre land. Det er lett å forstå en slik frustrasjon. At for eksempel tildelingen av prisen til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo har kostet norsk næringsliv store penger, er udiskutabelt. Kinesiske myndigheter har ikke akkurat fingerspitzengefühl for demokratiets finmaskede skillelinjer, og har åpenbart øvet enormt press på sine potensielle samarbeidspartnere i Norge for å oppnå en offisiell avstandstagende fra nevnte pristildeling. Et notat om dette nådde helt opp på daværende utenriksminister Jonas Gahr Støres bord. Ille nok i seg selv. Nesten like ille er Lundestads begrunnelse for sitt forslag om begrensninger i hvem som kan sitte i komiteen: Vi skal lage nye regler av rent pedagogiske årsaker. De er så tungnemme der ute i den udemokratiske verden at vi må gjøre det lettere for dem å forstå begrepet uavhengighet ved å avskjære oss fra å bruke noen av våre mest utenrikskyndige folk i Nobelkomiteen. Paradoksalt nok er det altså slik at en pristildeling som til fulle understreket komiteens uavhengighet av næringsliv og regjering, nå blir brukt som ammunisjon i kampen for å gjøre komiteen mer «politisk uavhengig».

At Nobel valgte Stortinget som forvalter av sin fredspris, var en ære. Våre politikere er i ferd med å gjøre det til et problem. Når komiteens sekretær gjennom et kvart århundre først tar bladet for munnen, er det påfallende at han finner det mer maktpåliggende å kritisere Stortinget for å velge inkompetente komitémedlemmer enn å påpeke våre folkevalgtes mildt sagt inkonsekvente forhold til Nobelprisen. De ønsker en uavhengig, «upolitisk» komité og distanse til utdelingene, men oppfører seg samtidig slik at prisen politiseres. Da tidligere prisvinner Dalai Lama tidligere i år besøkte Norge, kappløp politikerne, selv medlemmer av Stortingets tibetkomite, med halen mellom beina for å unngå å møte ham. Det motsatte skjedde da ikke-kineseren Aung San Suu Kyi omsider kom på besøk etter sine mange år i husarrest. Da løp de samme politikerne med glede mot stråleglansen. Statsminister Erna Solberg sa til NRK i mai i år at hennes lykkønskninger til prisvinnere «vil avhenge av hvem som får (prisen)». I det øyeblikk vår statsminister differensier mellom de forskjellige vinnernes gratulasjonsverdighet, signaliserer hun politisk stillingstagende til selve prisen. Det må hun gjerne gjøre, hun lever i et demokrati, men bordet fanger. Hun bidrar til å gjøre prisen mer politisk, ikke mindre, akkurat som da hun ikke ville møte Dalai Lama.

At våre politikere snur kappen med vinden (les: næringslivsmilliardene), må vi selv ta ansvar for. Vi har valgt dem. At det skulle være Nobelkomiteen som har problemer med sin uavhengighet sett i lys av disse eksemplene, er likevel temmelig uforståelig.

Nobelprisen og komiteen som tildeler den bør være gjenstand for kontinuerlig debatt. Av og til er man enige i tildelingen, andre ganger ikke. Historien har vist at noen priser har vært aldeles feilslåtte, andre av stor og videre betydning for viktig fredsarbeid. Prisen er, som Geir Lundestad selv stolt påpeker i ovennevnte intervju, bredt anerkjent som verdens viktigste pris. Det ville den neppe ha vært om den ikke gjennom et drøyt århundre gjennomgående har vært forvaltet med omhu. Komiteen har hele tiden forholdt seg til en sekretessekodeks når det gjelder de interne diskusjoner, og fremstår alltid som samlet utad. Dette er i tråd med Alfred Nobels testamentariske pålegg når det gjaldt saksbehandling: Derom skal ikke tales.

Geir Lundestad kan ha brutt dette pålegget. Å underholde offentligheten med anekdotisk sladder om Yasir Arafats guilty pleasures (han likte visstnok å se Tom & Jerry), er bare pinlig udannet, og neppe i strid med Alfred Nobels uttrykte vilje. Å felle dom over komitémedlemmenes kompetanse, noe jeg formoder Lundestad gjør på grunnlag av det arbeidet komiteen faktisk utfører sammen med ham, er det derimot grunn til å stille store spørsmål ved. Også i lys av Alfred Nobels eksplisitte pålegg om sekretesse. At Lundestad gjorde dette fire dager før tildelingen av årets pris, er likevel det aller verste. Det bør få konsekvenser, men ikke før Kailash Satyarthi og Malala Yousafzai har fått velfortjent heder for sitt arbeid for verdens barn.

Jeg gjør oppmerksom på at én av Nobelkomiteens medlemmer, Berit Reiss-Andersen, er en god venn av meg. Jeg kjenner ingen av de andre medlemmene. Når det gjelder komiteens leder Thorbjørn Jagland, har jeg ikke hatt noen kontakt med ham, skriftlig eller muntlig, på nøyaktig 17 år.

Dette er saken

* I et større intervju med Aftenposten i helgen tok avtroppende direktør ved Nobelinstituttet og sekretær i Nobelkomiteen Geir Lundestad (69) noe av et oppgjør med komiteens sammensetning og arbeid.

* Han slo fast at tidligere stats- og utenriksministre ikke bør sitte i komiteen for å tydeliggjøre for omverdenen at komiteen er uavhengig. Om komiteens medlemmer ble han sitert på følgende: «Jeg synes ikke jobben har vært spesielt imponerende».

* Lundestad kritiserte ikke-navngitte komitémedlemmer for manglende innsikt i internasjonale spørsmål og svake engelskkunnskaper. (NTB)

Mer fra: Kultur