Debatt

Lukelykke

Det er det samme hver vår. En hage forandrer personligheten min.

Bilde 1 av 2
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Er jeg en slusk? En slubbert? En slurvete slubbert? Ja, kanskje. En sånn midt på treet stor slusk. En som kan ha sokker og underbukser liggende i en haug i et hjørne på soverommet litt for lenge. En som kan se ungenes rom bli forvandlet til neandertalerhuler uten at det gjør særlig inntrykk. En som kan la aviser flyte rundt over hele stua og la gangen gro igjen med alle husets jakker og sko. Helt uberørt.

Men ligger det en liten pinne på plenen på hytta, kan jeg løpe tvers over mitt grønne mesterverk og plukke den opp med et sukk, brekke den irritert i to, og stryke over gresset etterpå for å glatte over det eventuelle avtrykket kvisten har etterlatt seg i skaperverket.

Jeg kan knipe av brune ender på rosebuskene som om de var kreftsvulster.

Jeg kan gispe av smerte hvis ungene flerrer opp torva i barnlig lek med en ball.

Jeg kan brøle et fortvilet nei hvis jeg klipper av en grønn, potent gren i vanvare.

Jeg kan male som en katt når kantklipperen lager den perfekte, skarpe kanten mot steinene som rammer inn staudene.

Jeg kan nikke anerkjennende når jeg finner mark i jorda, som det kvalitetstegnet det er.

Som ganske passivt medlem av den stadig oppadstrebende middelklassen, jeg er mer som et støttemedlem å regne, har jeg som lesere av denne spalten tidligere er blitt innviet i, et hus på landet. Investeringen har nok ikke båret finansiell frukt, men familien har funnet seg godt til rette i vekselbruket mellom storby og bygd.

Sist helg ble hytta åpnet for sesongen. Det var sedvanlig litt nedslående da man åpnet bildøra, svingte de lette byskoa ut, kjente kulda, følte regnvannet trekke inn i det semskede læret, og måtte drepe tilløpet til en fullskala Julie Andrews-pastisj. «The hills are alive with music!». Musikken stopper alltid når man ser hva Kong Vinter har rukket å gjøre med godset. Borte er alle spor av den lille mannens uendelige timer med rumpa i været og nitide, out of character-prektige hagepedanteri.

Men før det kommer så langt at jeg kan luke vekk ett og ett blad fra plenen, må det jobbes. Og heller ikke det er et typisk karaktertrekk hos meg. Men noe skjer. Jeg elsker det. Rake. Kjøre trillebår. Sage. Nærheten til jord. Skitt under negler. Negler som før kun var satt i arbeid som åpnere av plastikk på LP-plater.

Det må være et alderdomstegn at denne transformasjonen av naturen nå fascinerer meg. Det evige kretsløpet, det lille mennesket, og så videre. Før var våren bare en rastløs transport til sommer, iført nye sko. Nå som man har kommet inn i livets 50-sone i tettbygd strøk, er våren blitt noe helt spesielt. Det er noe utrolig over styrken i naturkreftene som klarer å vende all denne grå, kjipe, hinsides alt håp-daue biomassen til struttende grønne trær og blomster på noen uker. Ja ja, rolig nå, tenker du. Men jeg mener det!

I begynnelsen skammet jeg meg over denne gleden. Som en legning. Men det er vitenskapelig bevist hvor bra det er: I en test måtte to grupper utføre en stressende oppgave og deretter lese en bok innendørs i en halvtime eller pusle i hagen. Gartnerne var i bedre humør og hadde lavere nivå av stresshormonet kortisol.

Men da må man nok ikke la den iboende, strenge vaktmesteren få overtaket. Og ikke jage kvist.

Mer fra: Debatt