Debatt

Loppisøkonomien

Det er vår og like sikkert som krokus og tulipaner i solveggen, er lapper i postkassa om loppemarked på skolene i nabolaget.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Møbler, bøker, sykler, ski og skøyter, gryter og lokk finner veien fra boder og loft til klasserom, gymsaler og samlingslokaler.

På loppemarked ser du helt vanlige nordmenn drive med det de aldri gjør ellers. Noe av det mest unorske av alt: De pruter. Voksne folk i full jobb bruker fem minutter av sin fritid på å prate ned en bokhylle fra 60 til 40 kroner, og de har det gøy mens de gjør det. Det er verden som kommer på besøk. Loppemarkeder er på sitt beste en arv fra gamle dagers markeder med gjøglere, auksjoner, pruting og matlaging over åpen ild. Verdens eldste byer ble grunnlagt der handlesårene, og dermed menneskene, møttes for å bytte varer, tjenester og nyheter. Å drive handel er like universelt som krig og kjærlighet.

Samtidig er loppemarkedene blant de mest sosialt utjevnende arenaene vi har. Når korpsforeldre går i loppemarkedmodus opphører samfunnets normale hierarki å virke. I noen magiske dager kan du se normalt suverene overleger og sakførere bli pisket rundt av lagermedarbeidere og barnehageassistenter. På loppa kjenner alle sin plass. Fikk du «sportsboden» det året datteren din meldte seg på notekurs, er det der du hører hjemme de neste årene. Din rolle er å selge ski og sykler og ellers gjøre som den soneansvarlige ber deg om. De fleste loppemarkeder har dessuten et jovialt konkurranseelement lagt inn. Hvilke stasjoner selger mest? Hvilke selger mer enn i fjor? Slår vi rekorden fra 2017?

For barna er det ikke noen tvil om hvor de skal være denne helgen. De kretser rundt pizzaboden, kafeteriaen og sonen med billige leker. Mamma- og pappaloven er helt tydelig på dette punkt. Barna skal få litt penger når det er loppemarked. At familiens håpefulle kommer hjem med en litt sliten teddybjørn eller en sparksykkel med slark i bakhjulet er bare å forvente. «Den kostet bare ti kroner, mamma».

Loppis er gøy, det er miljøvennlig og det binder lokalsamfunn sammen. Loppis skaffer sårt tiltrengte kroner til korpskasser over hele landet og sørger for at både nasjonalsangen og gammel jegermarsj kan høres når 17. mai-toget kommer marsjerende neste måned. Korpsturen til Bornholm eller Island ville også vært utenkelig uten denne dugnaden.

Men å avholde loppemarked er også en tillitserklæring fra samfunnet. For heller ikke på det økonomiske plan gjelder de samme reglene som for resten av samfunnet. Korps og idrettslag som «ikke har erverv til formål» slipper å betale skatt av overskuddet slik vanlige brukthandlere og antikvariater må gjøre. Frivillige og ideelle organisasjoner slipper unna, butikken på hjørnet gjør det ikke. Driver du kommersielt, skal det føres moms og skatt. Loppis blir slik en fin grenselinje mellom den organiserte økonomien, og den sivile, private delen av menneskelig aktivitet som vi ikke skattlegger. Forutsetningen er at det går til noe vi er enige om er et godt formål, selvsagt. Som klarinetter og tubaer, gruppereiser og konserter.

Mer fra: Debatt