Debatt

Lokal identitet

Noen lar seg skremme av foreldre som tvinger barna sine til å velge somalisk eller pakistansk identitet foran norsk tilhørighet. Andre «presser» barn i Oslo til å holde med fotballag fra Stavanger, Bergen, Trondheim eller Bodø.

Bilde 1 av 3
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Identitet og tilhørighet er sterke saker. Ofte får det prege det offentlige, politiske ordskiftet så mye at det kan være nesten farlig. For noen foreldre kan det oppleves som et problem at barna blir for godt integrert. De vil at barna skal huske sitt opphav og respektere andre tradisjoner enn dem som finnes der ungene faktisk bor og har vennene sine.

Vi har trønderen i nabolaget som alltid flagger for Rosenborg når det er kamp. Han tar ikke med barna på Vålerenga-kamper noen hundre meter unna. Eller bergenseren som ser alle bortekampene til Brann i østlandsområdet. Han synes jeg har mislyktes med mine Vålerenga-gærne unger. Det samme tenker nok min Bodø/Glimt-gale nabo når jeg tar med meg barna, både hans og mine, og rusler over gangbroen som skiller oss fra Intility arena, eller Valle som vi kaller Vålerengas hjemmebane.

Fra venner og familie i Bodø hender det at jeg får sure Facebook-meldinger når de har sett et bilde av oss i Engas røde og blå farger. Da forteller jeg gjerne om mannen som lærte meg å elske fotball, min farfar, trønderen. Han dro meg aldri med på bortetribunen når Rosenborg kom til Bodø, men fikk meg i stedet til å føle meg som en del av lokalmiljøet mitt. Sammen satt vi på hjemmetribunen, i regn eller vind, sludd og snø. Vi ble oftere truffet av vann enn solskinn fra himmelen, men vi fikk fantastiske opplevelser og øyeblikk sammen mens vi jublet for «karan vårres», altså våre gulkledte Glimt-gutter.

Når jeg ser små barn i Viking-, Brann- eller Rosenborg-drakter i nabolaget på Oslos østkant, tenker jeg derfor på min fine farfar, mannen som sloss mot tyskerne, men kjøpte meg Bayern München-drakt da jeg ønsket meg det til jul. Og som lot meg bli patriot for mitt eget lokalmiljø og følge min egen identitet i stedet for å adoptere hans, oppvokst som han var i Strindveien som går rett forbi Lerkendal stadion i Trondheim.

Selv merker jeg at mine jenters kjærlighet til Vålerenga snart overgår den jeg hadde til Bodø/Glimt på samme alder. Hadde jeg presset på dem min fotballidentitet, ville de kanskje ikke vært så glade i sporten eller ønsket å ha disse opplevelsene sammen med meg. I tillegg hadde de kanskje vært litt lenger unna sitt eget lokalsamfunn. Det synes jeg hadde vært tristere enn at vi kler oss i blått og rødt og sitter på hjemmetribunen når «karan vårres» fra Glimt står på motsatt banehalvdel mot Vålerenga i morgen. God fredag!

Mer fra: Debatt