Kronikken er skrevet i samarbeid med John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty Norge, Maria Dahle, daglig leder i Human Rights House Foundation, Sandra Petersen, daglig leder i Det norske menneskerettighetsfond, og Jostein Hole Kobbeltvedt, daglig leder i Raftostiftelsen
Vi er svært urolige og bekymret når vi ser at de som forsvarer menneskerettighetene i økende grad opplever å bli overvåket, kriminalisert og forfulgt. Dette skjer i autoritære land, demokratier og semi-demokratier. Vi ser også at som ønsker å hindre menneskerettighetsarbeid raskt lærer av hverandre.
Mens verden i år feirer at det er 70 år siden FNs menneskerettighetserklæring ble til, ser vi at det å stå opp for menneskerettighetene har blitt noe av det farligste man kan gjøre. I 2017 ble over 300 menneskerettighetsforsvarere drept. Jubileumsåret gir Norge en mulighet til å vise hvordan vi kan støtte disse utsatte menneskene i en verden i rask endring. Norge bør øke sin støtte til menneskerettighetsarbeid gjennom øremerkede midler.
Menneskerettigheter må forbli en sentral prioritet i norsk utenriks- og utviklingspolitikk slik som det går fram i regjeringens stortingsmelding om menneskerettighetene fra 2014. Utenriksdepartementets vilje til å gi langsiktig og fleksibel støtte til menneskerettighetsforsvarere, nettverk og organisasjoner er viktig å ivareta.
Menneskerettighetsforsvarere kan sammenlignes med kanarifuglen som sier ifra når luften i gruven er for farlig. De er kvinner og menn som jobber for likestilling, likeverd, antikorrupsjon og deltakelse av sårbare og marginaliserte grupper i samfunnet
Menneskerettighetsforsvarere arbeider for livsvilkårene til folk flest. Hvordan de blir behandlet er en god indikasjon på hvordan myndighetene ivaretar rettighetene til befolkningen i sin helhet. I Guatemala er 12 menneskerettighetsforsvarere blitt drept det siste året, syv kun den siste måneden.
En stadig økende trend er innføringen av såkalte «NGO-lover», som stigmatiserer, stopper eller vanskeliggjør menneskerettighetsorganisasjoners arbeid. Det blir stadig verre for organisasjoner som jobber for menneskerettigheter å motta utenlandske midler, til tross for at dette er ansett som en grunnleggende rettighet ifølge Deklarasjonen for menneskerettighetsforsvarere (1998).
EU synes handlingslammet overfor medlemsland som Ungarn og Polen, som går i stadig mer autoritær retning. I Russland må organisasjoner som mottar støtte fra utlandet registrere seg som «utenlandske agenter». I 2017 fikk EU-landet Ungarn sin egen variant av loven og har det siste året vedtatt ytterligere innskrenkinger. Etiopia har brukt sine lover fra 2009 mot utenlandsk støtte til effektivt å slå ned størsteparten av det uavhengige sivilsamfunnet. Demokratiske India er kritisert av FN for sin lovgivning hvor organisasjoner må få forhåndsgodkjenning for å motta midler fra utlandet.
Vi må ta innover oss at vi ser en verden i dramatisk endring, som utfordrer oss i forhold til prioriteringer og hvordan vi best kan støtte menneskerettighetene. Vi må erkjenne at det gjøres mer utspekulerte forsøk på å undergrave og stanse arbeidet til de som forsvarer menneskerettighetene enn før, både i internasjonale fora som FN og på nasjonalt og lokalt plan.
Under vanskelige forhold der arbeidet utføres med høy risiko, må sikkerhet gå foran andre hensyn, og man må kunne tenke kreativt. Vår erfaring viser at flerårig kjernestøtte sikrer mer bærekraftige institusjoner og organisasjoner siden kompetanse lokalt bygges gjennom langsiktig engasjement.
Vi må støtte sivilsamfunnsaktører og menneskerettighetsorganisasjoner i land som ikke er tradisjonelle bistandsland og i land med sterke, norske næringslivsinteresser. I mange tilfeller er resultater på kort sikt at aktivister overlever, holder ut presset, får støtte i kampen og fortsetter sitt arbeid. Sett i lys av den risikoen menneskerettighetsforsvarere løper, er det at de fortsetter sitt arbeid i seg selv viktig. Det er viktig at de som forsvarer menneskerettighetene, har et internasjonalt nettverk som utfordrer og hindrer dem fra å bli isolert og resignert.
Vi markerer i år også at det er 20 år siden FN vedtok Deklarasjonen for menneskerettighetsforsvarere. I 2017 fikk Norge gjennomslag for det vi mener er en sterk FN-resolusjon, som forplikter statene til å støtte og feire menneskerettsforsvarere i 2018. Arbeidet i FN viser at når Norge og andre allierte land går sammen, får vi større gjennomslag.
Vi mener at statusen til menneskerettighetsforsvarere må anerkjennes i økende grad. Norge må si fra når menneskerettigheter er under press i land vi samarbeider med. Derfor bør Norge også øke sin støtte til menneskerettighetsarbeid gjennom øremerkede menneskerettighetsmidler.
I en tid der ledere for enkelte stormakter gjør det de kan for å sverte demokratiske institusjoner og undergrave de universelle menneskerettighetene, er det viktig at demokratiske land som Norge er prinsipielle, og har en redskapskasse skikket for en ny tid. Det er helt avgjørende for dem som kjemper for respekt for fundamentale rettigheter på lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå.