Debatt

Livgivende møte

Midt i sommerferien. Sola skinner. Skoleporten er stengt. Og der står hun. På torget. Med små hender trygt stukket inn i begge sine store. Og struttende, livskraftig mage.

Bilde 1 av 3
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Hun får øye på meg. Roper og vinker. Småjentene hennes følger mors blikk. Undrende. Hvem er den fremmede dama? Og mamma forklarer: «Det er lærer’n min». Enda mer undrende: Mammas lærer?

Det viser seg at den eldste har vært på førskoledager for noen uker siden. Om en måned blir hun skolejente. «Vi bor i hovedstaden», sier mor og forteller om gode barnehagedager. Men hvordan vil skolehverdagen bli? Vil jenta få trygge dager også der? Hun er en liten urokråke, forteller mor. Blikket følger jentene som løper etter en fugl, der midt på torget.

Mor har hørt om tester og krav og smilemunner og nedovermunner. Om små 6-åringer som må tegne sinnafjes ved ukeslutt hvis de ikke har full måloppnåelse, enten det nå er å kunne ukas bokstaver, eller det er å ha stille hender og føtter. Hun har på nettet sett et stygt fjes med nedovermunn, sinte øyne og ordene «Jeg må øve mer» under sinnategningen. Hun peker på 6-åringen som hopper mellom blomsterbodene. «Stille hender og føtter?»

«Det var da ikke slik da jeg begynte på skolen?» sier hun og setter øynene i meg. «Var det vel?». Hun vender blikket innover. Dit minnene bor. Hun husker bokstavene vi lekte inn. Om rektor på besøk da R var dagens bokstav. Om R-regla vi lagde sammen. Om Rocketrollet som danset Rock’n Roll. Om alle som måtte finne ut om R´n bodde i deres navn. Og da er vi kommet til klassekameratene. Og alle klassesamtalene. Noen gladsamtaler. Andre langt mer alvorlige. Så ser hun ned på magen sin. «Tenk», sier hun. «Fast jobb, godt gift, og snart trebarnsmamma. Hvem skulle trodd det?»

Nei, hvem skulle trodd det? Leksene var ikke alltid gjort. Genseren var ikke alltid ren og hel. Matpakka lå ikke alltid i skolesekken. Og så var det uroen når skoledagen nærmet seg slutten. I hvilken tilstand ville hun finne sin egen mor? Hvor mange av dagens glass var allerede tømt?

Hun rister på hodet. Stryker seg over magen. Gjentar seg selv: «Snart tre barn. Mann som er glad i meg. Hvem skulle trodd det?» Sårhet i stemmen. Jeg møter blikket hennes. Og så kommer flere bilder i hodet mitt. Jeg husker ei jente, ofte rasende, kranglete. Men jeg husker også hvordan denne jenta kunne trøste som ingen andre. Hvordan hun sto opp mot urettferdighet. At hun allerede som 10-åring fortalte meg at hun skulle jobbe med mennesker når hun ble stor. Mennesker som ikke hadde det så greit. «Og du jobber som?» spør jeg. Øynene glitrer når hun gir meg svaret sitt: «I helsevesenet, selvfølgelig.» Selvfølgelig!

«Du sa vi skulle følge drømmene våre. Og så sa du til meg at hardt arbeid betyr respekt for seg selv.» Hun liksom smaker på ordene: «Respekt for seg selv, sa du. Kan du huske det?». Jeg husker. Igjen stryker hun seg over magen. «Det blir et sommerbarn. En liten jente, dette også. Men jeg tru’kke hu blir like sinna som jeg var. Hu behøver ikke det, tenker jeg. For jeg skal stille opp for dem alle tre. Møte opp på skoleavslutninger og foreldremøter.»

Plutselig renner en liten tåre. Erindringståre. Og vi husker, begge to. Foreldreavslutningen der hun leide en slett ikke edru mamma bort til et bord med hviskende ord: «Sitt her, helt i ro!»

Hun stryker bort tåren, følger en sky som glir bortover himmelhvelven. Gjentar nok en gang: «Fast jobb. Mann. Barn.» Og så et sterkt blikk: «Hadde du trodd det?»

Jeg svarer med et smil. Kanskje. Kanskje ikke. Men at de tre barna er ønsket og planlagt, det tror jeg i hvert fall. For igjen har et minne dumpet ned. I klasserommet hos 9-åringene. En varm vårdag. Vi snakket om blomster som spirer, trær som får blader, nytt liv som blir til. Så dypdykker vi ned i et krevende emne. Hvordan akkurat jeg ble meg. Og denne rufsejenta visste mye. Om jentetiss og guttetiss og sædceller og eggceller. Og allerede da, som 9-åring, om familieplanlegging: «Men det behøver ikke bli barn selv om dem gjør det.» Storøyde klassekamerater rundt henne. «Nei, for det har mamma fortalt.» Spenningen dirrer i klasserommet.

Og så kommer svaret på ett av livets store vitenskapelige gjennombrudd: «Dem kan gjørra det uten at det blir unger. Det har mamma sagt. For atte’n Henry, kjær’sten til mamma, han bruker plastikkpåsa.»

Mer fra: Debatt