LIVETS YTRINGSFRIHET

Det er førtifem år siden den 11. September 1973, da president Allende ble avsatt og drept i et blodig militærkupp. Det er førtifem år siden de militære hentet min far og førte ham bort, mens jeg stod utenfor butikken der jeg handlet mat for å flykte til fots over til Peru. I førtifem år har jeg tenkt på den dagen og undret på hvor alt hatet kom fra, det hatet som ikke bare splittet mitt land i mange biter men som også splittet tusenvis av familier, inklusive min egen.

Menn med våpen var ruset på vold mot deres eget folk. Torturen og døden rammet alle, og det var ingen hindringer eller gamle vennskap som holdt igjen. Selv om det snart er det et halvt århundre siden alt dette hendte, har vi ikke snakket oss ferdige om hvordan i all verden kunne all denne volden slippes løs og venner svikte venner, bror svikte bror og sønn svikte far.
Det gjør vondt å snakke om disse minner og det gjør vondt for mange å innrømme hvor stille de holdt seg da hatet overtok og hvor behagelig de hadde det mens drap foregikk.
Det som hendte i Chile var ikke første gangen løgnene vant. Fiendebilder er blitt bygget opp og brukt av drapsmaskiner verden over. Argentina, Rwanda, Bosnia, Colombia og Norge er noen av de mange land der løgner ble til hat og endte med drap.
Den 22. Juli 2011 fikk vi oppleve den dypeste sorgen, da 77 fantastiske mennesker ble tatt fra deres kjære, fordi hatets ideologi ble satt ut i praksis. Og vårt demokrati har møtt hatet med uro, med sorg... og med flere mikrofoner, selv om vi vet at dagens løgner kan masseproduseres og nå millioner av mennesker på noen få sekunder og bli fremstilt som sant og vurderes som sannhet i ytringsfrihetens navn. 
Vi har en bred enighet om å holde fast på ytringsfriheten, selv for de uttrykk som vi finner ubehagelige. Det er bra at vi er villige til å ta risiko på vegne av demokratiet, men betyr ytringsfrihet å la hatprat dominere uten å bli motsagt? Ytringsfrihet for hatefulle uttrykk må også innebære rettigheten til å motsi dem, ellers risikerer vi at før eller senere vil demokratiet bli undergravet med sine egne spilleregler.
Jeg var tolv år, nesten tretten den dagen jeg kom hjem med brød og ost som vi skulle ha for å gå over grensen til Peru. Jeg gikk inn på soverommet, tok opp en skjorte som lå over sengen og holdt det inntil ansiktet og luktet på det. Den natten sov jeg i et elveleie og dekket meg med sand for å holde meg varm. Jeg visste det ikke det den gangen men det skulle gå nesten seks måneder før jeg fikk se min far.
Joda, det er personlig. Jeg vil aldri sitte stille og se på at hatprat overtar her også. Vi må aldri igjen få en ny tragedie som 22. Juli bli vårt lands, vårt eget 11. September 1973. Vi vet nå at det er mulig, vi vet nå at hatet kan hate så sterkt. Din oppgave er å motsi hatet og aldri være stille når du hører den. Det er livets ytringsfrihet.

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!