De som har fulgt ekstra nøye med, har muligens fått med seg at finansminister Siv «Pocahontas» Jensen har drevet med andre ting enn å posere i et indianerkostyme den siste tida. Blant annet har hun lagt fram et statsbudsjett.
Der deles det ut skattelettelser og oljepenger. Og det kuttes i overføringene til frivillige organisasjoner, i antallet kvoteflyktninger, i støtte til mediene, i pleiepengene til foreldre med alvorlig syke barn og i dagpengene til folk uten jobb.
Kutt i ytelsene til de arbeidsløse er ikke noe nytt fra denne regjeringen. Tidligere har man fjernet feriepengene og lagt skatt på sluttvederlag. Nå blir det vanskeligere å få dagpenger. Kuttet er på 700 millioner. Arbeidsminister Anniken Hauglie begrunnet tiltaket slik i Dagsnytt 18: «Det er grunn til å tro at de vil komme seg raskere i jobb. Den enkelte vil få sterkere insentiver til arbeidsdeltakelse». Da programleder Fredrik Solvang ville vite hvilken forskning dette bygget på, svarte Hauglie: «Men det er jo åpenbart». Det fikk LO-leder Hans Christian Gabrielsen til å spørre hva som er hovedproblemet – mangel på arbeidsplasser eller mangel på arbeidsmoral? «Dette er som å tenke at hvis du plager folk nok, så kommer de tilbake i arbeid», sa Gabrielsen.
Dette er et talende eksempel på en sterk understrøm i den politiske debatten. Til sjuende og sist dreier det seg om hvilket menneskesyn som skal ligge til grunn når vi organiserer samfunnet vårt. Hvordan politikken skal møte folk. Enten de er i arbeid eller ikke, går på skole eller ikke, er syke eller friske, fattige eller husløse.
I sektor etter sektor har det blitt mer og mer akseptert at det som virker, motiverer og kurerer er krav, innstramminger, kutt og et generelt vanskelig liv. Å plage folk. Andre virkemidler omtales foraktfullt som kos, pusing eller puter under armer. De eneste som ikke berøres av denne tankegangen, er de som befinner seg på toppen. Sjefer, ledere og eiere av store verdier blir ikke motivert av kutt. For dem er det skattelettelser, skyhøye lønninger med stadig friske byks opp til neste million og uforbeholden ros som gir den beste effekten. Det er bare å ta en titt på oversikten over topplederlønningene i statsbudsjettet, så vil du finne en hel haug av supermotiverte menn (og noen kvinner) med millioninntekter.
Da fem lærerstudenter i Bergen dristet seg til å skrive en kronikk om hvordan lekser skaper stress og psykiske plager i skolen og om femteklassinger som kommer gråtende til timen, utløste det en sterk reaksjon fra Espen Teigen, Listhaug-rådgiver og Frps egen sosiale medier-trollmann. Tweetene hans om kronikken kan minne litt om utvalgte strofer fra en livstrøtt poet.
«Lekser er fint. Men du som gammel raddis vil vel helst at alt skal være kos og klem i skolen. La oss danse oss til algebra, dere.
Livet er ingen dans på roser, det er ganske mye drit i løpet av et liv.
Det blir man ikke forberedt på ved å bekjempe psykisk uhelse med mer kos, klem og dans.
Løsningen for alle guttene som ramler fullstendig ut er mer kos og klem, tenker du?»
Hm. Skal vi se. Statsråd Haugli mener det er åpenbart at folk blir motivert til å jobbe hvis de får det verre. Politisk rådgiver Teigen mener barn og unge må herdes – og skånes for klem og kos – for å kunne møte godt rustet til et liv med «ganske mye drit».
For å komme til slike konklusjoner, er man nesten nødt til å forutsette at empati og omsorg er det samme som svakhet. At kjærlighet og – ja, kos – er uforenlig med styrke, pågangsmot og vilje. Men livet er ikke sånn. Forfatteren George Saunders, som nettopp vant Booker-prisen, sier det med et litt makabert bilde: «Hvis du forstår det på riktig måte, kan innbitt medfølelse være veldig energisk. Den kan være sint. Den kan være dominerende. Den trenger ikke være svak. Misforståelsen om godhet og empati går ut på at man tror det er som om noen slår en spiker inn i hodet ditt og du svarer med å si ’Takk! jeg kan henge frakken min på den’».
I Finland har sosialpolitikerne oppdaget et ekstremt effektivt virkemiddel i kampen mot bostedsløshet. De har funnet ut at det beste tiltaket for å hjelpe hjemløse er – trommevirvel – å gi dem et hjem. Deretter er det enklere å ta neste steg. Jobb, inntekt, et ordnet liv. I stedet for å gjøre det omvendt: Først kreve orden og skikkelighet, og så tilby en bolig. Resultatene er fantastiske. Politikken virker. Problemer blir løst. Mennesker får gode liv.
I Bradford i England har skoleinspektør Naveed Idrees snudd en barneskole opp ned. Sosiale problemer, utilfredse lærere, misfornøyde foreldre og elever som slet både faglig og ellers er fortid. Nå er Feversham primary helt i toppen, blant de ti prosent beste skolene i England når det kommer til framskritt innen lesing, skriving og matte. Metoden? Skolen bruker musikk aktivt i undervisningen. Elevene har minst to timer musikk i uka. De synger gangetabellen. Det skulle ikke forundre meg et sekund om de danser seg til algebra. Og det virker. Frammøtet har økt til 98 prosent. Problemer blir løst. Mennesker får gode liv.
Det som er åpenbart, er altså ikke at folk blir inspirert av at noen behandler dem dårlig. Det åpenbare er tvert imot at positiv omtanke får folk til å prestere bedre. Anniken Haugli og Espen Teigen kan jo prøve selv. Hvilken tilbakemelding fra Erna vil mest sannsynlig få dem til å yte maksimalt?
Hva med denne: «Du er komplett udugelig. Du har ingen begreper om hva politikk utført av voksne, ansvarlige mennesker dreier seg om. Vi kutter lønna di til en tredjedel inntil du tar deg sammen». Eller denne: «Du er et politisk geni, en av de aller skarpeste hjernene vi har på ditt felt. Du er en del av et vinnerlag. Du fortjener en saftig lønnsøkning. Og et kakestykke. Vil du ha det?»
Jeg er ganske sikker på hva svaret vil være. Kom her, så skal dere få en klem.