Psykisk helse er i mediene som aldri før, og i det siste har det vært mye snakk om unge mennesker som står fram på TV med sine psykiske helseplager, og om det eventuelt er smart eller skadelig på sikt.
Langt færre diskusjoner har det vært hvorvidt de «problematiske gjestene» som blir (ufrivillige?) deltakere i Max-serien Oslo S får det bedre eller verre i framtiden etter sine minutter i rampelyset. Denne antydningen er å sette ting på spissen. Gjestene på Oslo S er anonymiserte, og programmet handler egentlig om vekternes jobb. En jobb de ser ut til å utføre så godt de etter forholdene kan. Men faktum er at i denne serien vises mange fram – med noe som for oss ser ut som til dels alvorlige psykiske helseplager, kun for å lage TV-underholdning.
Ja, det er spennende å se om vekterne får liv i en som har satt en overdose, eller om de klarer å snakke noen bort fra å rulle over kanten på perrongen før toget kommer. Men er det TV som gjør eller vil godt? Som seere får vi «bekreftet» at det er mye elendighet i verden. Vi sitter trygt i våre stuer, og kan ikke identifisere oss med dem vi ser fordi det er så overveldende fjernt fra vår egen virkelighet. Det blir «vellykkede oss» som lar oss underholde av «elendige dem».
Vi i Rådet for psykisk helse er for åpenhet. Vi er for å bryte ned tabuer omkring det å slite med psykiske helseproblemer, psykisk sykdom og rus. Det er bra at dette kommer opp og fram. Men slitne rusmisbrukere som får lov til å gjøre seg ferdig med sprøyta av en grei vekter, og personer i psykose som kanskje ikke engang registrerer at de blir filmet, får nok ikke et attraktivt åpenhets-image. Hvordan går det med disse menneskene etter at kameraene blir slått av og vekterne går av skiftet? Hva slags oppfølging i etterkant får hun med angstanfallet på perrongen eller den pent kledde mannen som ruser seg på toalettet før han tar toget videre hjemover?
Også elendighet må vises. Verden er ingen idyll. Det er viktig at de som er aller dårligst, lavest fungerende, eller hvordan man velger å klassifisere dem, også får en stemme, de må bli hørt. Men dette kan med fordel gjøres på andre måter. TV 2-serien «Petter uteligger» greide det unike å vise oss menneskene bak elendighetsmaskene. Der var det lysglimt av håp, selv om mye også var mørkt. Det trenger vi også å se. Men ei heller der fikk vi vite så mye om hva slags helsetilbud disse menneskene hadde hatt eller nå fikk. Likevel – vi som så på, satt igjen med mer enn bare forferdelse, og flere av oss reflekterte muligens over tilfeldigheter i livet, og kanskje til og med at «dette kunne vært meg». Den tanken er nok svært fjern for de fleste av TV-seerne, når menneskene på Oslo S vises fram.
Er det greit at de sykeste og dårligste blant oss vises fram på TV, uten at noen snakker for dem på en tydelig måte? Rådet for psykisk helse jobber for en bedre psykisk helse for alle. Alle som trenger helsehjelp skal få best mulig tilbud, tilpasset individuelle behov. De redde, rasende og rusa på Oslo S, har de fått denne hjelpen, eller har vi overlatt dem til vekterne?