I et innlegg hos Minerva skrev Civitas Marius Doksheim nylig om sosial dumping og den norske modellen. «Norge må legge til rette for arbeidsinnvandring, og sørge for at tiltakene mot sosial dumping ikke hindrer «sosial jumping»,» skrev Doksheim. Dessverre var han rungende taus om hvilke tiltak mot sosial dumping han frykter kan ødelegge for en slik «jumping». I stedet ble det stående som en ubegrunnet insinuasjon, at den rødgrønne regjeringens politikk mot sosial dumping har utgjort et hinder for utenlandske arbeidere. Med utgangspunkt i boken «Sosial dumping: Trues den norske modellen?» av tidligere statssekretær Jan Erik Støstad, hevder Doksheim at han har «avslørt» venstresidas reelle motiver: At kampen mot sosial dumping ikke er «altruistisk», men «en kamp mot konkurranse fra arbeidere som er villige til å arbeide for mindre enn det norske arbeidstakere stort sett er».
Å sette utenlandske arbeideres interesse av gode lønns- og arbeidsvilkår opp mot norske arbeideres interesse av at framforhandlede rettigheter respekteres, er en argumentasjon vi kjenner godt. Tidligere i år framførte NHO lignende argumenter i den såkalte verftssaken i Høyesterett. NHO hevdet blant annet at allmenngjorte minstelønnsbestemmelser ikke fungerte beskyttende for utenlandske arbeidere, men tvert imot var et problem for dem ettersom det gjorde dem dyrere enn nødvendig. En slik tenkemåte avviste Høyesterett klart og tydelig. I dommen heter det at «allmenngjøringslovens formål om å kunne sikre «likeverdige» lønns- og arbeidsvilkår, må forstås som uttrykk for et formål om å sikre utenlandske arbeidstakere sosial beskyttelse».
Dommen siterte også Fafo-forskerne Line Eldring og Jon-Erik Dølvik, som har slått fast at striden om anstendige lønns- og arbeidsvilkår ikke har vært et spørsmål «om å beskytte innenlandske arbeidstakere mot konkurranse eller å hindre utenlandsk arbeidskraft i å finne et bedre utkomme enn de kan gjøre hjemme. Striden handler først og fremst om virkemidlene for å sikre inkludering på likeverdige vilkår og motvirke framvekst av en ny underklasse … Prinsipielt handler det altså om hva slags arbeidsliv man ønsker å utvikle, og vilkårene for inkludering». Nettopp av den grunn, skriver de to, er det at EU har knesatt vertslandsprinsippet som norm for fastsettelse av lønns- og arbeidsvilkår for utstasjonert arbeidskraft.
«Svekket arbeidsmarked som følge av fordyrelse, vil alltid være en risiko ved ytelser som skal gi økt sosial beskyttelse,» sier Høyesterett, som konkluderer med at det «sier seg selv at slike tillegg ikke mister sin karakter av objektiv fordel for arbeidstakeren selv om fordyrelsen gir risiko for redusert etterspørsel etter tjenesten». I den såkalte Wolff & Müller-dommen har EU-domstolen slått fast det samme: Et beskyttelsestiltak utgjør en fordel for utstasjonerte arbeidere, selv om det også skulle gjøre arbeidskraften deres dyrere.
Det Doksheim kaller «proteksjonisme» er i EU fullt ut anerkjent som en legitim interesse, som både beskytter omreisende arbeideres sosiale rettigheter og medlemslandenes arbeidslivsregimer. Riktignok finnes det nok av krefter i EU - og her til lands - som ønsker å erstatte vertslandsprinsippet med et «opprinnelseslandsprinsipp», der man kan ta med seg hjemlandets lønns- og arbeidsvilkår. Men de har altså foreløpig ikke fått gjennomslag for en slik linje.
En måte å gjøre en slik uspiselig politikk mer spiselig på, er å sukre den med begreper som «sosial jumping». Dette er et begrep Civita har funnet opp, og som de til stadighet gjentar - helt i tråd med innsikten hentet fra deres svenske søsterorganisasjon Timbro, om at det gjelder å gjenta sin kritikk som en full papegøye, helt til den begynner å gjøre inntrykk. Det betyr øyensynlig ingenting at begrepet er blitt grundig kritisert av forskere fra både Frisch-senteret og Fafo. Forskerne har blant annet vist at polske menn har hatt en lavere inntektsvekst og har et langt lavere lønnsnivå enn norske menn i samme aldersgruppe. I en omfattende kartlegging av polske arbeidsinnvandreres livsvilkår, har Fafo også dokumentert at selv etter tre års botid har mindre enn en av fire fått fast jobb i norsk firma. Et eksempel på dette kunne man lese om i Stavanger Aftenblad samme uke som Doksheims innlegg ble publisert. Det handlet om den polske rørleggeren Jacek Bochniak, som ikke har fått annet enn korttidskontrakter siden han kom til Norge for å jobbe. I tillegg til å skulle betale for opphold i Norge har han barn og kone å ta seg av i Polen. Den lengste kontrakten han har fått er tre måneder. Den korteste kontrakten har vart en uke. «Det er vanskelig når man ikke vet hva man gjør om tre måneder», sa Bochniak til avisen.
Doksheim mener vi må «finne en ny balanse» i debatten om sosial dumping, der det oppmuntres til konkurranse og omstilling. Dette er som et ekko av Fremskrittspartiets Robert Eriksson, som har sagt han ønsker å forbeholde begrepet sosial dumping de mest ekstreme tilfellene av utbytting, mens andre former for underbetaling skal sidestilles med «sunn konkurranse». I likhet med Eriksson er Doksheim dessverre svært uklar på hva slags konsekvenser dette skal få i praksis.
Når Doksheim snakker om å «legge til rette for arbeidsinnvandring», hører vi fint lite om de velfungerende Servicekontorene for utenlandske arbeidere, eller om behovet for et godt Arbeidstilsyn. Vi hører heller ikke noe om ordninger som solidaransvar, som har gjort det enklere for underbetalte utenlandske arbeidere å kreve inn lønna de har krav på. Ei heller får vi høre noe om allmenngjøring, som har sikret mange utenlandske arbeidere en god lønn å leve av - noe som i seg selv er en viktig del av forklaringen på hvorfor så mange arbeidsinnvandrere har funnet veien til Norge. Nei, «å legge til rette» handler nok dessverre om noe så enkelt som at utenlandske arbeidere skal tvinges til å selge arbeidskraften sin billigere. Her hadde det vært befriende med litt ærlig tale, framfor ullen prat om «ny balanse,» «konkurranse» og «omstilling».