Listhaugs spader – å grave en grav

«Stein Erik Westlie, gruppeleder for Frp i Sarpsborg, setter pris på politikere som kaller en spade for en spade» (Sarpsborg Arbeiderblad, 20. mars). Dette er bare ett eksempel på Listhaug-tilhengere som mener hun har et godt grep om disse spadene vi andre tydeligvis ikke vet nok om.

Hvilke spader er det snakk om? En asylsøker er ikke automatisk en fremmedkriger, og en kvinne som kommer til Norge på familiegjenforening kommer ikke hit hovedsakelig for å snylte på det norske velferdssystemet. Hvis vi skal kalle en spade for en spade, så må vi snakke om fakta, ikke bygge opp et fantasibilde som tjener til å skremme det norske folk til å stemme Frp.

Sylvi Listhaug ble etter et mistillitsforslag, utstedt av Rødt før helgen, tvunget til å takke for seg i regjeringen. Ap, SV, Sp, MDG og til slutt KrF valgte å stille seg bak mistillitsforslaget, mens Erna Solberg på sin side lot det lekke ut at hun kom til å stille kabinettspørsmål ved en eventuell mistillit mot en av hennes ministere. De fleste tolket det som et signal fra Solberg om at KrF, ved å støtte mistillitsforslaget, risikerte sin egen posisjon i regjering. Men Solberg er en smart kvinne, og hun innså nok etter hvert at hun ikke hadde annet valg enn å la Listhaug forstå at hennes rolle i regjeringen var utspilt.

Så Listhaug gikk, og fikk med det spille en martyrrolle. Etter eget sigende gikk hun fordi hun elsker sitt parti og ønsker at de skal ha makta, fordi hun vil gjøre alt hun kan for å hindre Støre i å bli statsminister, fordi hun ble kneblet av opposisjonen, og fordi ytringsfriheten i Norge ikke gjelder henne. Jeg synes det er litt lystig at Listhaug mener hun selv skal få ture fram i sosiale medier og ytre seg på måter hun vet er sårende og krenkende, og ikke minst både feilaktige og med evne til å nøre opp under fremmedhat i befolkningen, mens andre politikere ikke skal få si sin mening om henne gjennom et mistillitsforslag. Jeg tenker en diskusjon om begrepet ytringsfrihet er på sin plass.

Men til essensen av Listhaugs avgang. Den kom som følge av at flertallet av partiene på Stortinget ikke har tillit til henne som justisminister. Og denne tilliten ble ikke brutt av et enkelt innlegg på Facebook. Den var skjør i utgangspunktet, etter en lang rekke Listhaug-utspill og -handlinger. For eksempel da hun mente KrFs Hareide sleiket imamer opp etter ryggen. Eller da hun sto ansvarlig for et sykehjemsprosjekt i Spania, som etter ti år og 30 millioner kroner fremdeles ikke hadde kommet noen vei. Eller at hun mente Norge skulle frata asylsøkere sine rettigheter, rettigheter de som alle andre har gjennom menneskerettighetserklæringen. Eller som hun selv kalte det: «Utfordre internasjonale konvensjoner». Får jeg minne om at det nordmenn kaller menneskerettighetserklæringen er en rekke konvensjoner som Norge har forpliktet seg til å følge?

Eller da Listhaug mente at foreldre og lærere burde angi flyktninger som hadde vært på sommerferie i hjemlandet sitt. Hun mente at vi som ønsker å hjelpe flyktninger som kommer fra land som er ubeboelige på grunn av krig lider av «godhetstyranni», at vi er villige til å selge vår framtids trygghet for å framstå som snille, at vi bærer mennesker på gullstol – mennesker som har trosset de verste krigshandlinger du kan tenke deg, barn som har vært vitne til massakrering av familiemedlemmer, for å nevne noe. Krig er ikke som på film, det er ikke eksplosjoner på avstand. Det er avrevne armer og ihjelskutte barn, og mye mellom der som kanskje ikke egner seg på trykk.

Listhaug dro til Stockholm for å vise det norske folk «svenske tilstander», altså det vi kunne vente oss om vi ikke stengte grensene. Handlingen ble utført med såpass gjennomskuelig kritikk av svensk innvandringspolitikk at Sveriges migrasjonsminister avlyste deres avtalte møte. Listhaug kalte også pedofile for «monstre», noe som hun sto like steilt på etter at fagpersoner advarte mot at en slik språkbruk vil kunne gjøre at folk overser pedofile i sine barns omgangskrets. Lista er lang, og lengre blir den jo mer man leter opp gamle saker på nett.

Det fellende utspillet var altså hennes påstand om at Ap mener terroristers rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet. Dette kom i kjølvannet av at et flertall av partiene på Stortinget stemte ned forslaget til Høyre og Frp om å frata potensielle fremmedkrigere passet sitt uten å behandle saken i domstol først. Dette handler altså om at vi aldri må glemme at rettssikkerhet er helt nødvendig i et demokrati, og også at Ap slett ikke var det eneste partiet som stemte mot forslaget. Men Listhaug vet innmari godt at Ap er partiet som ville rammes hardest av slik ordbruk.

Og nå var det nok. Rødt satte foten ned. Det samme gjorde Ap, SV, Sp, MDG og KrF. Vi vil ikke assosieres med folk med Listhaugs retorikk. Hun er ikke ønsket som justisminister, fordi hun bryter ned mer enn hun bygger opp. Og fordi hun gang på gang ignorerer sin sjefs (svake) irettesettelser og formaninger. Fordi hun vet at hun nører opp under fremmedfrykt og oppfordringer til hatefulle handlinger blant grupper i befolkningen.

Listhaugs ordbruk og handlinger skaper hallelujastemning i de mange grumsete gruppene på sosiale medier, som mener nynazistene og Anders Behring Breivik har noe godt å bidra med til det norske samfunnet. Det er så lett å si at «man ville kanskje ikke gått så langt selv, men det finnes jo absolutt et poeng der». Høyreekstremismen er på frammarsj i Norge, og de flere tusen nordmenn som støtter opp om den (uten alltid å skjønne det selv), har tydeligvis ikke lært noe av verdenshistorien. Og nå har de en Jeanne d’Arc i Sylvi Listhaug, en heroisk forkjemper, som til og med nå har blitt utsatt for en «heksejakt» og kan kalles en «martyr».

Men til de som kommer til å savne Listhaug i Justisdepartementet; ikke fortvil. Hun lover å fortsette med sine «lik og del-innlegg» som tjener å skaffe flere velgere blant høyreekstreme grupper og blant nordmenn som har et skjevt bilde av den gjengse innvandrer. Hun lover at hun ikke skal moderere seg, hun skal ikke tie, og hun skal fortsette kampen for et Norge for nordmenn.

Og jeg lover at hun vil møte motstand.