Debatt

Listhaug og sensasjonsjournalistikken

Det kan ikke gå bra når vaktbikkja er en puddel.

Bilde 1 av 2
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Etter nok en uke med motstandsløs dekning av populistiske PR-stunt, er det på tide at norsk presse diskuterer hva i all verden vi holder på med. Når bestemte vi oss for at Sylvi Listhaug er landets viktigste politiker? Og når bestemte vi oss for at den beste måten å forholde oss til politikere på er uten kritiske spørsmål?

Samtidig som Listhaug fortsetter å dominere den politiske debatten, selv etter at hun ble tvunget til å gå av som statsråd, viste en analyse fra mediearkivet Retriever at det knapt er noen politikere som møtes med så få kritiske spørsmål som nettopp henne. Av 6.600 oppslag om Listhaug i norske medier, gjennom et par uker i mars, var det stilt kritiske spørsmål i bare ni prosent av tilfellene – regelen er at det ligger på mellom 25 og 30 prosent. Det kan selvsagt ha vært stilt spørsmål som ikke var referert i oppslagene, analysen tegner uansett et tydelig bilde av et møte mellom Listhaug og mediene preget av en ukritisk sensasjonsjournalistikk der personen Listhaug og referater av provoserende utspill blir viktigere enn politikken. De kritiske spørsmålene parkeres sammen med samfunnsoppdraget.

Forrige uke var et absurditetens teater i så måte. Vi er i ferd med å få «svenske tilstander» i helsesektoren spesielt og i samfunnet generelt. Ap-leder Jonas Gahr Støre er en mann født med «sølvskje i munnen» som aldri har hatt «en vanlig jobb». Hilsen Listhaug. Som dessuten er «sjokkert», ja hun har faktisk «aldri opplevd maken» som da hun forståelig nok ble skjelt ut av ordfører Robert Jensen (Ap) i Vardø for det velregisserte politiske teatret hun satte opp sammen med makker Bård Hoksrud. Alt behørig referert i mediene.

De mange tusen som markerte arbeidernes kampdag i Oslo ble satt i skyggen en av menig stortingspolitiker som snakket for et par hundre folk i Drammen. Ikke fordi det hun sa var et spesielt interessant bidrag til samfunnsdebatten, men fordi det var Listhaug. Jo mer provoserende, jo bedre. Uten kritiske spørsmål. Heller ikke en kritisk bemerkning til absurditeten i at det nedlatende angrepet på en politisk motstander kommer fra en person som har vært yrkespolitiker det meste av livet sitt, med en avstikker som PR-agent for First House.

Slik kan hun motstandsløst redusere norsk politikk til en fordummende quizlek der innvandring er svar på det meste, med god hjelp fra politiske makkere. Mens Listhaug snakket om «svenske tilstander» på Frp-landsmøtet og i Drammen, snakket Frps Himanshu Gulati om «svenske tilstander» i VG. Ikke et kritisk spørsmål til noen av dem om hva i all verden de mener med «svenske tilstander». Så når en gruppe Frp-topper senere samme uke leier en buss for å reise til Groruddalen kan reiseleder Christian Tybring-Gjedde fortelle at «vi er her for å observere og se det som nå har blitt definert som ’svenske tilstander’ i Groruddalen». Ingen medier tar seg bryet med å påpeke at de som har «definert» dette som «svenske tilstander» er Tybring-Gjeddes partifeller Listhaug og Gulati. Slik kan de opprettholde sitt falske narrativ om samfunnsproblemer som grunnleggende sett handler om sosiale forhold, uten motstand. At Frp kun ser innvandring er forutsigbart. Men det er ikke pressas ansvar å redusere seg selv til nyttige idioter for lettvint høyrepopulisme i møte med store samfunnsproblemer som grunnleggende sett handler om klasse og fattigdom.

Dette handler ikke om at norsk presse ikke skal dekke Listhaug. Selvsagt skal den det. Men pressa skal ikke å hoppe hver gang et partis PR-apparat ber om det. Det handler dessuten om hvordan en forholder seg til utspill fra partiene. Den kritikkløse journalistikken vi har sett i møte med Frps PR-maskin den sista uka er ikke enestående. Det handler ikke bare om Frp, det vi har sett den siste uka er utslag av en sensasjonsjournalistikk det er altfor mye av i norsk presse. En journalistikk der jakten på sensasjonelle uttalelser råder. Så hvordan havnet vi der? Hvordan kom vi dit at vi dekker politiske nyheter som rene hendelsesnyheter? På linje med trafikkulykker. Som noe spektakulært, som ikke handler om makt.

Før helga ble det offentliggjort en undersøkelse der én av tre journalister sier at de ville ha stemt SV eller Rødt hvis det var stortingsvalg i morgen, mens under tre prosent ville ha stemt Frp. Det er mye å si om slike undersøkelser, blant annet utvalget. Slike undersøkelser blir uansett brukt av høyresiden som bevis på at journalister er blodrøde og venstrevridde i sin dekning av norsk politikk. Forrige ukes dekning av Frp tegner et annet bilde, av en presse som er oppsiktsvekkende ukritisk i sin journalistikk. Det har flere forklaringer: De som dekker politikk er ikke så blodrøde som noen vil ha det til. Avisene de jobber i er uansett – stort sett – borgerlige. Og det er en utbredt bevisstløs holdning til journalistikken og politikken der samfunnsoppdraget må vike for sensasjonene.

Det er mye god og viktig journalistikk i Norge. Den mostandsløse journalistikken vi så forrige uke er ikke en del av det.

Mer fra: Debatt