Debatt

Listhaug i Afrika

Når det er innvandrings- og integreringsministeren som reiser rundt i verden med bistandsbudsjettet sier det mye om hva som er viktigst i norsk utviklingspolitikk.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Sylvi Listhaug har nå lagt ut på en turné i Øst-Afrika der hun bl.a. skal besøke Sudan. Landets president Omar al-Bashir er tiltalt for krigsforbrytelser av den internasjonale krigsforbryterdomstolen. I Sudan skal Listhaug ha samtaler om begrensning av flyktningstrømmen til Europa. Allerede har presidenten fått mye penger fra EU for å stoppe flyktningstrømmen mot Europa, ifølge Oxfam. Norge overfører 50 millioner kroner over bistandsbudsjettet til EUs Emergency Trust Fund for Africa i statsbudsjettet for 2018, som skal begrense migrasjon til Europa.

Listhaug skal også besøke Kenya og Etiopia på sin reise. Ministeren har tidligere uttrykt ønske om å få i stand flere returavtaler med flere land, slik at de kan ta imot avslåtte asylsøkere fra Norge. Vi er ett av svært få land som har returavtaler med Etiopia – et land som stadig vekk bryter menneskerettighetene, og der myndighetene slo ned på fredfulle organisasjoner i juli 2016 som kostet mer enn 500 mennesker livet ifølge Human Rights Watch. Dette betyr lite for en regjering som er mer opptatt av uttransporteringer. Derfor er det viktig å få forlenget returavtale som gikk ut ved utgangen av 2016. For å få til dette vil Listhaug gjerne øke bistanden. Det hører til sjeldenheten at en Frp-statsråd ønsker å øke bevilgningen over bistandsbudsjettet. Men i møte med innvandring settes alle kluter til.

Det at innvandringsministeren bruker norske bistandskroner på å begrense migrasjonen til Europa og Norge viser at regjeringen har forlatt et viktig norsk prinsipp: At bistand skal i så stor grad som mulig gis på fattige lands premisser med mål om å begrense fattigdom. De siste års erfaringer viser at utviklingspolitikken og innvandringspolitikken har blitt tettere integrert. Med asylforliket, vedtatt av alle partier utenom SV og MDG i 2015 at land som mottar norsk bistand forventes å kunne ta imot egne borgere. Dette er en svært uheldig utvikling som viser at regjeringen sammen med en nesten samlet opposisjon velger å bryte med en lang tradisjon for norsk utviklingspolitikk. Målet skal være å få mennesker ut av fattigdom. Dessverre er migrasjonsbegrensning norsk utviklingspolitikk i 2018.

Mer fra: Debatt