Et viktig trekk ved president Obamas sikkerhetspolitikk er den kraftige økningen i bruken av droner (førerløse fly) for likvidering av ledere i Al Qaida og Taliban. Svært ofte skjer dette inne på Pakistans territorium. Satt på spissen kan man si at dronene har blitt Obamas ”weapon of choice” i kampen mot terrorisme.
Derfor var det bare logisk når Obama nå tyr til det samme våpen i kampen mot Gaddafi. De førerløse flyene skal gjennomføre presise angrep på utvalgte mål uten at det øker den militære risikoen for USA. Kombinert med dette øker NATO sine flyangrep, og går nå i større grad løs på Gaddafis palasser som sies å huse viktige kommunikasjons- og kommandosystemer. NATO avviser at man gjennom denne opptrappingen bevisst søker å likvidere Gaddafi, noe som vil være langt utenfor Sikkerhetsrådets mandat. I følge New York Times hevder Pentagon til og med at siden det bl.a. er norske F-16 fly som brukes i slike oppdrag, så har man et vanntett alibi mot påstandene om at Gaddafi selv er målet. Man impliserer med andre ord at fredsnasjonen Norge aldri ville begi seg inn i slike oppdrag. Likevel er det svært mye som tilsier at en likvidering av Gaddafi ville bli sett på som en "stor tilleggsbonus" både i USA og NATO.
Selv om likvidering av terrorister og despoter som Gaddafi er etisk og folkerettslig svært problematisk, kan det likevel fremstå som en logisk og effektiv metode for å nå humanitære og sikkerhetspolitiske mål. I en tankevekkende artikkel stiller imidlertid Stephen Walt viktige spørsmål ved om dette er tilfellet eller om denne form for maktanvendelse virker mot sine sikkerhetspolitiske hensikter. Kanskje tar man livet av sentrale terroristledere, men i samme slengen dreper man et større antall uskyldige sivile, noe som i sum øker snarere enn reduserer terrorismeproblemet. Og hvilken effekt på internasjonal politikk vil det ha når stormakter og demokratier benytter likvidering av andre lands ledere som fremgangsmåte? Bryter man ikke på denne måten ned viktige hevdbunne kjøreregler, og legitimerer man ikke også andres bruk av samme metoder mot en selv?
Spørsmålet er også om NATO nødvendigvis ville komme nærmere sine politiske mål i Libya ved en likvidering av Gaddafi. Som kjent var det ikke selve regimeskiftet som skapte de store problemene i Irak, det var uføret som ble skapt i etterkant av Saddams fall som krevde enorme menneskelige og økonomiske omkostninger. Og som David Ignatius anfører kan bruken av nettopp droner, som mange muslimer oppfatter som selve symbolet på amerikansk maktarroganse, skape større politiske problemer enn de man løser i Libya.
Les flere analyser om amerikansk politikk på fokususa.com