I en Hyundai sitter en kvinne i hijab og rapper. «Jeg trenger ikke skyss, har førerkortet med meg. Idag er det jeg som kjører, rattet mellom hendene og pedalen under foten». Kjøreforbudet i Saudi-Arabia ble opphevet den 24. juni, og rapperen Leesa A har laget en tøff musikkvideo for anledningen.
I landet der kvinner ikke fikk stemmerett før i 2011, landet som var det siste igjen i verden til å oppheve kjøreforbudet, der flere religiøse lærde var overbevist om at verden ville gå under om kvinner fikk denne friheten, at det ville føre til promiskuitet og ulydighet, moralsk forfall og kvinner med ødelagte eggstokker, var festen synlig i Riyadh og Jeddahs gater da kjøreforbudet ble opphevet. Fedre og brødre som støttet sine døtre og søstre, en kvinne var i lykkerus over at hun nå kunne kjøre sine barn til skolen, en annen gråt av glede over at hun endelig får utøve sin favorittsport – racing – i sitt hjemland, og den saudiske prinsen Alwaleed bin Talal ble observert i passasjersetet med datteren sin bak rattet.
Men det hviler en dyster skygge over det saudiarabiske regimet. Flere av aktivistene som har kjempet årelange kamper for kvinnerettigheten, er blitt arrestert siden mai, flere uker før opphevelsen av kjøreforbudet var et faktum. Rundt 19 av dem sitter innesperret incommunicado, uten noen form for kontakt med omverdenen – også når det gjelder rettslig bistand. Av disse er den prominente aktivisten Loujain Al Hathloul, som i 2014 ble anmeldt for «terror» fordi hun sammen med andre kvinner startet kampanjen #Women2Drive og trosset kjøreforbudet. Flere navn å merke seg er Aziza al-Yousef, Eman al-Nafjan og Aisha Al-Mana. Av de mange anklagene og svertekampanjene rettet mot dem, er «forræderi» en siktelse som går igjen.
Arrestasjonene kommer ikke som en overraskelse fra et regime med en lang historie med fengsling og svartmaling av aktivister, men situasjonen for kvinnerettighetene forverres stadig. Det at kronprins Mohammed Bin Salman som utad viser vilje til liberalisering av det konservative samfunnet, men innad styrer med nærmest jernhånd, sender en klar beskjed om at kvinner vil forbli annenrangsborgere, om de kjører bil eller ei.
For selv om kvinne nå har rett til å kjøre, er det ikke sikkert de har lov. De fengslede aktivistene kjempet ikke kun mot kjøreforbudet, men også «vergesystemet» gjennom kampanjen #IAmMyOwnGuardian. Systemet innebærer at kvinner må ha tillatelse fra enten far, bror eller onkel til alt fra legebesøk og shopping på senteret til reiser til utlandet. Om de for eksempel ønsker å reise eller trenger umiddelbar helsehjelp, skjer det ikke uten tillatelsen fra en mannlig verge. Kvinner får kanskje styre bak rattet, men de styrer ikke i sine egne liv. De frarøves selvbestemmelsesretten, bevegelsesfriheten og valgfriheten, og blir aldri myndige. Patriarkalske strukturer gjennomsyrer hele samfunnet, og kun kvinner fra mer liberale familier vil kunne nyte rettigheten.
En Instagram-konto med navnet World_citizens_for_saudi_women deler historiene til jenter og kvinner som lever under streng kontroll. Der finnes historier om jenter helt ned i 15-årsalderen som har vurdert å rømme hjemmefra til kvinner i 30-årene som låses inn i rom. I fjor sirkulerte også historien til særlig en kvinne. Under emneknaggen #WhereIsDinaAli leste verden om 24 år gamle Dina Ali Lasloom som forsøkte å flykte fra et tvangsekteskap gjennom å søke asyl i Australia. På flyplassen i Manila ble hun stoppet og sendt tilbake til Saudi-Arabia. Ingen har hørt fra henne siden.
Er det ingen steder å søke hjelp i landet, spør noen kanskje. Kvinner som søker hjelp blir ofte satt på krisesentre som fungerer som fengsle, på arabisk dār ri‘āyah, da de sjeldent kommer ut igjen. Det krever tillatelse fra en mannlig verge. Dessuten er ikke familie-kidnappinger straffbare under loven, tvert imot kan en verge reise sak mot det kvinnelige familiemedlemmet for ulydighet, og ønsker hun rettslig bistand trenger hun – her også – en verges tillatelse.
Dessuten handler reformen først og fremst om økonomi, ikke kvinnerettigheter. Kvinner spiller en viktig rolle i kronprinsens «Vision 2030», en økonomisk plan som skal fremme privatisering og uavhengighet fra oljeproduksjonen som deres økonomi hviler på i dag. Kvinnene i landet er blant de mest utdannende, men kun 21 % er i arbeid. Det er ekstremt lavt sammenlignet med resten av verden, og skyldes i stor grad de sosiale normene om kvinners rolle i samfunnet og vergesystemet. Hun skal helst være hjemmeværende og passe barn og hus, men også transport har gjort det krevende for kvinner å komme seg på jobb. Nå som kvinner selv kan kjøre, vil de spille en avgjørende rolle i landets økonomiske utvikling.
Kronprinsen pusher et bilde av seg selv som en progressiv reformist som er villig til å tenke nytt. Han har fremstått som en helt og en sjarmør på sine besøk til Vesten, men er til sjuende og sist en diktator. Verken det totalitære regimet eller kronprinsen som en liksom-reformist skal noe av æren for det kvinnene har risikert alt for i kampen for retten til å bestemme over eget liv og frihet fra patriarkatets kvelertak.
Det er nå verdenssamfunnet skal reagere med strengere krav, ikke ukritisk hyllest av reformer som ser bra ut utad, men i realiteten er nok et fengsel innad.