Tidligere helseminister Bjarne Håkon Hansen overførte ansvaret for spesialistutdanning av legespesialister fra Legeforeningen til Helsedirektoratet i 2009. En ny spesialistforskrift trådte i kraft for ett år siden. Helsedirektoratet skal fortsatt vedta den endelige godkjenningen, men det blir nå i realiteten opp til hver enkelt avdelingsoverlege om noen skal godkjennes som spesialist eller ei.
Direktør Straume i Helsedirektoratet har problematisert på Dagsnytt 18 og i Dagens Medisin, at spesialistutdanningen innenfor den nye forskriften ikke lenger kan oppdateres i takt med den medisinske utviklingen. I stedet for å tilpasse kartet til landskapet, har Helse- og omsorgsdepartementet og direktoratet nå fjernet de delene av landskapet som krever regelmessig oppdatering. Med dette har politikere og byråkrater sett helt bort fra klare råd fra fagfolkene de selv har valgt til å rådføre seg med.
Avhengig av fagretning tar det i dag 5 til 8 år etter turnustjeneste å utdanne en legespesialist. Ofte utgjør opp mot halvparten av arbeidstiden vaktarbeid. Resten av tiden går man visitt, har poliklinikk og assisterer overlegene. I tiden som så er igjen skal leger under spesialisering få erfaring i praktiske prosedyrer som for eksempel utblokking av blodårer i hjertet, eller operasjon av brystkreft, hofteproteser eller brokk.
I løpet av de siste årene har sykehusene redusert antall senger, kortet ned liggetiden per pasient og behandlet stadig flere. Byråkratene snakker om økende aktivitet og produktivitet. Helsearbeidere krummer ryggen og sukker over kronisk fulle avdelinger og økende tempo.
For leger under spesialistutdanning er konsekvensen at opplæringen i praktiske prosedyrer må vike for den daglige driften og arbeidsoppgaver man behersker fint på egen hånd. En erfaren kirurg kan ofte operere uten assistanse av en mindre erfaren lege. En mindre erfaren lege kan ikke operere uten en erfaren kirurg. Ved knapphet på ressurser havner den uerfarne kirurgen på visitt eller på poliklinikken, mens den som kan operere på egen hånd, gjør nettopp det.
Kapasiteten ved enkelte sykehus er sprengt. For å løse dette selges stadig flere typer operasjoner helt ut til private aktører. Det blir vanskelig å lære seg å operere brokk, når brokkoperasjonene har gått privat. Og om noen år, når dagens utdanningskandidat er ansvarlig overlege, og noen må opereres akutt for et innkilt brokk, da hadde det vært fint å ha fått god opplæring gjennom et tilstrekkelig volum av planlagte brokkoperasjoner.
Det er nettopp volumet av ulike prosedyrer som nå har fått spesialistkomiteene i prosedyretunge fag – som kirurgi, patologi og anestesi, til å si at de ikke kan gå god for kvaliteten på spesialister utdannet i tråd med direktoratets nye målkrav. For å bli pilot kreves det dokumentasjon av et gitt antatt flyvetimer. For å bli kirurg har det inntil nå vært krav om at man har operert et minimum av ulike tilstander.
Minimumslister er ingen garanti for at spesialisten er god, men uendelig mye bedre enn ingen objektive lister. I samme dragsuget forsvinner nå også krav til tjeneste ved et universitetssykehus eller spesialsykehus og obligatoriske nasjonale felleskurs.
Det kan bli fristende for en avdeling å spisse kompetansen på et så tidlig tidspunkt i spesialistutdannelsen at den generelle kompetansen som kreves for å kunne gå vakt ved landets sykehus ikke er oppnådd. Det er naivt i alle ledd å tro at snarveier ikke vil benyttes hvis regelverket åpner opp for dette. Enkeltleger vil ta snarveier, og avdelingsledere vil gjøre det samme. Det er også like sikkert som det er trist, at enkelte vil misbruke makten det gir å skulle beslutte om noen får bli spesialist.
Politikerne våre har et uttrykt mål om at hele befolkningen skal ha tilgang til likeverdige helsetjenester. For at hele befolkningen skal ha tilgang på like kvalifiserte spesialister ved den samme breddekompetansen har statsråd Høie nå to muligheter.
Den første er at Helsedirektoratet får beskjed om å benytte seg av mulighetene som allerede ligger der, og ikke dytter eksisterende spesialistforskrift foran seg.
Den andre er at Helse- og omsorgsdepartementet benytter anledningen som den pågående revisjonen av spesialistforskriften gir, til å tilpasse denne slik at fagmiljøenes absolutte krav om objektive minimumslister over gjennomførte prosedyrer og operasjoner videreføres.
4638 læringsmål som langt på vei bare forteller at man har vært på jobb de siste årene, sikrer ikke lik kompetanse fra Kristiansand til Hammerfest.
Det skulle være en kvalitetsreform. Nå vil ikke fagmiljøene gå god for utdanningen og de snakker om å sertifisere sine egne spesialister. Da er vi jo på mange måter tilbake til 2009 med legespesialister som tar definisjonsmakten tilbake over innholdet i egne fag.