Libyakrigen og historiens dom

Selv i det Nato-sensurerte Norge kommer sannheten for en dag. Det tar bare lengre tid enn i andre land vi ynder å sammenlikne oss med, som Danmark eller USA, hvor mediene og folket i det minste får vite litt om hva landets krigstokter faktisk fører med seg av lidelser og ødeleggelser.

Uten NRK-programmet Brennpunkt ville det ha stått enda dårligere til med vårt demokratiske innsyn. Brennpunkt-redaksjonen har en rekke ganger avslørt saker som makthaverne vil legge lokk på.

Tirsdag 12. mars sendte NRK dokumentaren «De gode bombene». Her står norske jagerpiloter fram og avdekker nye fliker av den brutale virkeligheten bak Norges «humane» bombeterror over Libya våren og sommeren 2011.

Offiserene er lojale mot sine overordnede, de utleverer ikke «gradert informasjon» som rødgrønne norske forsvars- og utenriksministre har taushetsbelagt. Ikke desto mindre forteller pilotene nok til at alle som hittil ikke har villet se det, nå innser at stortingspartienes og regjeringas påstander om at Norge tok del i Nato-krigen mot Libya for å redde sivile liv, var og er løgn.

Det var også løgn at operasjonen var støttet av Den arabiske liga og Den afrikanske union (AU). Norge og Nato sørget bokstavelig talt for å bombe i stykker fredsanstrengelsene til AU. Delegasjonen ledet av Sør-Afrikas president Jacob Zuma kunne ikke lande i Tripoli på grunn av bomberegnet. Zuma la da heller ikke fingrene imellom på pressekonferansen da han seint i august 2011 kom på statsbesøk til Oslo og hadde et heller kjølig møte med Jens Stoltenberg.

Et raskt tilbakeblikk: «Det er viktig at libyere lager sin egen revolusjon», sa daværende statssekretær Espen Barth Eide den 1. mars 2011. Han advarte mot vestlig innblanding. Det gjorde også sjefen hans, utenriksminister Jonas Gahr Støre. Klok tale, men uten substans, viste det seg. Tre uker seinere var Norge i full krig mot Libya, etter at den krigshissige franske presidenten Sarkozy inviterte Jens Stoltenberg til Paris og ba ham bli med på bombefest i Afrika. I den anledning presterte Jens Stoltenberg å si følgende:

«Selv om makt alene ikke vil være tilstrekkelig, hender det at det internasjonale samfunnets kollektive vilje må tvinges igjennom med militære midler. Mens vi er samlet her, er Norge derfor i ferd med å klargjøre relevante kapasiteter fra Luftforsvaret for oppgaven, inklusive seks kampfly. […] Dette er et sannhetens øyeblikk. Historien vil avsi sin dom over oss på grunnlag av våre handlinger nettopp i disse dagene».

Vi var vitne til en 180 graders politisk snumanøver som aldri avfødte debatt i Norge. Før kanskje nå. Historiens dom er i ferd med å innhente Stoltenberg.

Det har lenge vært kjent at norske F-16 fly var blant de aller mest aktive og framskutte i operasjonene over Libya, operasjoner som i realiteten dreide seg om å bane vei for Benghazi-opprørerne dominert av salafister (trent av britiske og franske spesialstyrker), og slett ikke om å overvåke en flyforbudssone, slik mandatet fra FNs sikkerhetsråd gikk ut på. Men vi har aldri fått innsyn i hva slags operasjoner det dreide seg om. De norske pilotene bekrefter nå at de ble stilt til rådighet for en rekke oppdrag som andre stater ikke ville eller kunne påta seg, ettersom nordmennene hadde både viljen og kapasiteten som skulle til. Teknisk kompliserte og «politisk sensitive» krigsoppdrag ble den norske skvadronens spesialitet.

Nær 600 bomber ble droppet av norske fly. Først nå bekrefter pilotene at de gikk aktivt inn i kampsituasjoner og støttet opprørerne. Altså noe ganske annet enn FN-mandatet om en flyforbudssone. For å kunne gjøre dette måtte de ha full politisk og militær klarering fra norske myndigheter.

Lenge har det vært mistanke om at de norske flyene slapp bomber og raketter over tettbefolkede områder, og de har vært mistenkt for delaktighet i bombinga av residensen i Tripoli som blant annet drepte flere medlemmer av Muammar Gaddafis familie, også barn. Siden er dette blitt bekreftet, ikke av norske, men av amerikanske militære kilder.

Nato la stor vekt på at angrepene dreide seg om nøye planlagte presisjonsoppdrag for ikke å ramme sivile. En fortrolig dansk rapport har imidlertid vist at Natos bombetokter var preget av tilfeldigheter. I Brennpunkt-programmet forteller førstehånds kilder at 75 prosent av de norske bombetoktene ikke var planlagt på forhånd, men at pilotene selv plukket ut bombemålene fra 40.000 fots høyde. I krigens startfase formulerte Gahr Støre det på denne måten: «Det å innføre demokrati fra 40 tusen fots høyde er ikke enkelt. Men det er dette vi har.»

Offisielt viste regjeringa og forsvarsledelsen til FN-resolusjonen som uttrykkelig fastslo at Libyas suverenitet skulle respekteres og at det ikke forelå noe mandat for å fjerne Gaddafi fra makta. Men virkeligheten var en annen. I spann med salafister sørget Nato-soldater i siste akt for at Gaddafi ble mishandlet og slaktet som en gris. Forarbeidet sto ikke minst Norge for.

Alvorligst av alt var og er den totale politiske konsensus og alle sentrale mediers skjønnmaling av norsk utenriks- og krigspolitikk. Her fantes ikke noen motrøst fra en eneste kjeft på Stortinget. Og slett ikke fra partiet som i sin tid var krigs- og NATO-motstandens ektefødte barn, SV (opprinnelig SF).

Vi var ikke mange, vi som demonstrerte utenfor UD i Oslo og på Torgalmenningen i Bergen den 26. mars 2011, like etter at regjeringa hadde snudd 180 grader og bestemt per telefon at Norge skulle være fortropp i Natos nye angrepskrig på et nytt kontinent. Også pilotene var forbauset over fraværet av politisk debatt. – Når jeg stod midt oppi det og representerte Norge og brukte såpass mye våpenmakt, så forbauser det meg litt at det ikke var diskutert litt mer, sier oberst Bård Solheim, sjef for den norske F16-operasjonen til Brennpunkt.

Sannheten om hva Norge foretok seg i Libya i 2011 er i ferd med å graves fram av ørkensanden. Det er grunn til nok en gang å minne om hva Jens Stoltenberg sa i Paris: «Historien vil avsi sin dom over oss på grunnlag av våre handlinger nettopp i disse dagene».

Den dommen bør bli hard og straffen deretter.

Dessverre er det grunn til å tvile på om krigsforbryterne som preger det politiske Norge må stå til ansvar. En statsråd som leier ut uthuset uten å oppgi det til skattemyndighetene, må forlate sin post. Politikere som forgriper seg på mindreårige havner i rettssalen. Men ministre som er innsmurt med blod fra sine «humanitære» kriger under Natos paraply, sover antakelig godt om natta.

Brenner det under beina på en norsk krigs- eller utenriksminister, er visst det verste som kan skje at vedkommende ender opp som sjef i Helsedepartementet.