I skrivende stund synes Gaddafiregimets dager talte. Regimeskiftet er forårsaket av indre misnøye og innblanding utenifra. Selv om Libya under Gaddafi har hatt en forholdsvis sterk økonomi og gode sosiale forhold, har maktkonsentrasjon, nepotisme og vilkårlighet gitt grobunn for sterk politisk misnøye. Regimeskiftet i Libya kan likevel ikke sammenlignes med revolusjonene i Tunisia og Egypt tidligere i år. I Libya har NATOs deltakelse i en borgerkrig hatt avgjørende betydning. Spørsmålet er om det nye regimet vil kunne overleve uten NATOs tilstedeværelse.
Det vites lite om opprørerne, deres bakgrunn og program. Derimot er det klart at de har mektige støttespillere i Frankrike, Storbritannia og USA. Spørsmålet er hvilke interesser de tre maktene kan ha i Libya. Olje er et nøkkelord, våpen et annet, penger et tredje.
Libya har Afrikas største påviste reserver av olje. Letevirksomheten har vært begrenset og landet antas å ha et betydelig potensial for å finne mer olje og naturgass. Siden maktovertakelsen i 1969 har Gaddafi vært en torn i siden på vestlige oljeinteresser. Libya påla utenlandske oljeselskaper å redusere utvinningen for å forlenge reservenes produksjonstid. Landet har pålagt høye skatter på utenlandske oljeselskaper. Opprørerne har uttrykkelig lovet å gi utenlandske oljeselskaper bedre vilkår, mest sannsynlig som adgang til større områder og lavere skatter.
Libya har lenge vært et lønnsomt marked for våpenindustrien, i likhet med de fleste andre arabiske oljeeksportører. Så sent som i 2010 kunne Gaddafi inngå store våpenkontrakter med blant andre Frankrike og Storbritannia. Spørsmålet er nå ikke bare om et nytt regime vil videreføre innkjøpene av våpen, men kanskje også gi USA en base, et støttepunkt for den nye Afrikakommandoen, AFRICOM.
Libya hadde ved utgangen av 2010 ingen statsgjeld, men milliarder av dollar i reserver. Det meste av formuen ble beslaglagt ved begynnelsen av krigen og til dels stilt til opprørernes rådighet.
Erfaringsmessig går ikke Frankrike, Storbritannia eller USA til krig av humanitære hensyn. De tre maktenes bekymring for menneskerettigheter er høyst selektiv. Spørsmålet er derfor hva som kan ha foregått bak kulissene og med hvilke motiver.
Det er påfallende at Frankrike kort tid etter at opprøret brøt ut i Benghazi anerkjente en anonym gruppe opprørere som Libyas lovlige regjering. Det er likeledes påfallende at Storbritannia et par uker senere overga deler av landets formue til de samme opprørerne. Det er enda mer påfallende at opprørerne deretter stiftet et nytt nasjonalt oljeselskap for å forhandle med utenlandske oljeselskaper om bedre vilkår for sistnevnte. Det er aller mest påfallende at franskmannen Bernard Henri-Levy, som var medvirkende til Frankrikes intervensjon, senere i år kunne overbringe en hilsen fra opprørerne til statsminister Netanyahu om at de ønsket et godt forhold til Israel.
En mulig antakelse er at revolusjonene i Tunisia og Egypt vinteren 2011 vakte bekymring i Paris, London og Washington, med frykt for å miste kontrollen over Nord-Afrika, og dermed Middelhavet. Libya, med et brutalt og upopulært regime, var lett å utpeke som et mulig vestlig støttepunkt. Spørsmålet er om ikke britiske og særlig franske agenter var til stede i Benghazi før opprøret begynte. For Frankrike, Storbritannia og USA kunne et regimeskifte i Libya tjene både oljeinteresser og strategiske interesser. Israel, med innflytelse på både USAs og Frankrikes politikk overfor Midtøsten og Nord-Afrika, kunne etter revolusjonen i Egypt se seg tjent med et vennligsinnet regime på Egypts vestgrense.
Det er selvfølgelig en sjanse for at alt går godt, at det libyske folk i fordragelighet støtter opp om et nytt demokrati og at NATOs tilstedeværelse ikke blir nødvendig. Risikoen er imidlertid at Libya ikke får et stabilt regime, eventuelt at landet blir delt opp, og at et nytt regime på støtte seg på utenlandske styrker. Dette kan være en oppskrift for langvarig uro og likeledes en langvarig tilstedeværelse av NATO-styrker. Erfaringsmessig har vestlige makter liten kompetanse i å stabilisere de politiske forholdene i arabiske land. Utfallet kan bli kaos, fremvekst av terrorisme og kanskje en politisk destabilisering av andre land i Nord-Afrika. Regningen vil kunne bli presentert Europa, særlig Frankrike og Italia, i form av flyktninger, avbrudd i leveranser av olje og gass og bortfall av lønnsomme kontrakter.