Hun gjesper, strekker seg, kommer ut av senga og tasser ut i stua, tilsynelatende rolig og søvnig. Men i øynene hennes ser jeg det: Hun vet. Hun vet at i dag skal hun i barnehagen igjen. Det er ganske lenge siden sist, og det gikk vel ikke så veldig bra da. Men nå skal det skje igjen. Sånn er det bare, vi må på jobb, hun må i barnehagen. Slik er hverdagens harde lov.«Det går sikkert fint i dag», sier jeg til henne. «Spis nå frokosten din». Hun spiser lydig, virker litt lysere til sinns, men uroen er der fortsatt. Den henger over oss begge.
Jeg pakker sakene hennes, legger dem i den lille sekken. Alt må være med, maten, lekene, utstyr hun skal ha med seg på tur. Ja, for de skal visst ut på tur i dag også. Kanskje skal de leke i skogen, kanskje kjører de alle de små opp i Grefsenkollen, i samlet flokk? «Det blir sikkert fint når du kommer opp dit», sier jeg til henne. «Da kan du leke med de andre hele dagen».
Det nærmer seg avreise. Vi må nesten dra nå. Motstrebende blir hun med ut i bilen, det er tydelig at hun vil hale ut tida. Hun har bare ikke så lyst til å dra i barnehagen i dag. Hun trekker i retning parken, vil heller leke der. Men det er ingen bønn. Hun må jo bare i barnehagen. Jeg kjenner at jeg har litt vondt av henne. Hvorfor er verden slik, at vi er nødt til å rive våre små opp av senga og tvinge dem av gårde en mørk og kjølig høstmorgen? Hvorfor kan ikke våre små få løpe rundt i frihet?
Under bilturen kommer det ikke en lyd fra henne. Først ser hun lenge på meg med store, sørgmodige øyne. Så setter hun seg godt til rette, lukker øynene, akkurat som om hun vil sove mer. Uff, kanskje vi la henne for seint i går kveld? Vi må bli bedre på disse leggerutinene.
Der, vi er framme ved barnehagen. Vi parkerer bilen like ved. Hun hopper ut, virker forventningsfull. Så bra, kanskje hun vil i barnehagen likevel? Det virker jo som om hun har begynt å trives? Funnet noen venner?
Vi begynner å gå mot inngangsdøra. Rolig, rolig. Dette får vi til. Men, å nei! Der bråsnur hun jammen, og begynner å løpe i motsatt retning, i full fart oppover Thereses gate! Jeg henger meg på, løper etter henne, greier ikke å holde henne tilbake. «Kom da!» roper jeg. «Kom da!» Jeg får til slutt fanget henne i armene mine. Så bærer jeg henne ned mot barnehagen. Hun vrir seg, knurrer lavt.
I døra til barnehagen slår hun helt om. Nå logrer hun plutselig lykkelig, det ser ut som om hun verker av iver etter å komme inn til de andre. Sist hun ble levert her, bjeffet hun høylytt i protest, og klynket så sårt når jeg gikk. Jeg fikk så dårlig samvittighet. Men i dag gikk det altså bra! Og puh, det er ikke alltid det går SÅ glatt når man skal levere en Jack Russel-terrier i hundebarnehagen.