I regjeringens forslag til statsbudsjett for 2019 tas det flere grep for å redusere den kommunale eiendomsskatten. Det betyr enda et skattekutt for de mest velstående.
«Folks hjem og fritidsbolig skal ikke være skatteobjekter. Dette er en usosial form for skatt som rammer uavhengig av betalingsevne. Regjeringen vil derfor redusere eiendomsskattesatsen og skattegrunnlaget», står det i regjeringserklæringen.
Første setning er populistisk og spiller på nordmenns sterke interesse for å bruke mye tid og penger på hjem og hytte. Men er det usosialt at noen av pengene fra eiendom går til fellesskapet?
Til det påståtte usosiale først. Det er opplagt en sammenheng mellom betalingsevne og type bolig man har råd til. I enhver norsk by vil de med god betalingsevne (høy inntekt og formue) bo i områder med de dyreste boligene. Der er også grunnlaget for eiendomsskatt høyest.
Norske boligeiere har levd godt med eiendomsskatt i mange år fordi den har mulighet for et bunnfradrag som gjør at alminnelige boliger har hatt lav eller ingen beskatning. Men regjeringen viderefører en politikk med å gi de mest velstående ytterligere skattelette.
Selvsagt kan folk oppleve å kjøpe en dyr bolig for i etterkant å få redusert sitt inntektsgrunnlag, som følge av skilsmisse eller arbeidsledighet. Da vil det være først og fremst tap av inntekt og ikke eiendomsskatten som gjør at eiendommen blir for dyr å eie.
For det første er det null skatt på fortjeneste ved salg av bolig – forutsatt minst ett års botid. For det andre kan man leie ut deler av egen bolig og inntekten er skattefri. For det tredje er formueskatten lav på bolig. Gunstige skatteregler på bolig skaper økonomiske ulikheter i Norge, ikke minst mellom de som leier og de som eier bolig. Sammenliknet med andre land har Norge allerede et lavt skattenivå på eiendom.
Hvem taper så på regjeringens forslag om å kutte i eiendomsskatten? Redusert eiendomsskatt vil svekke den økonomiske selvråderetten for norske kommuner og gjøre dem mindre robuste for å møte økte forventninger til kommunale tjenester. Kommunepolitikk handler i all hovedsak om å fordele byrder og goder til innbyggerne – blant annet i form av økt skatt kontra svekkede kommunale tjenester. I 2018 har 370 kommuner eiendomsskatt og utgjorde i 2017 om lag 14 milliarder kroner.
Kommuner og private husholdninger bruker betydelige ressurser på eiendommene sine. Kommunene og fylkeskommunene eier om lag 33 millioner kvadratmeter bygninger. Det er i underkant av 1/10 av bygningsmassen i Norge. Om lag 1/3 av den kommunale bygningsmassen preges av svært mangelfullt vedlikehold (Muliticonsult).
I dag har vi en situasjon der private eiendommer ofte er i god stand, mens den offentlige bygningsmassen preges av stort vedlikeholdsetterslep. Dette handler om politiske prioriteringer. Regjeringens prioriteringer vises tydelig når de legger opp til vekst i privat forbruk på 2,9 % i nasjonalbudsjettet for 2019, mens veksten i offentlig forbruk er på om lag halvparten (1,5 %). Redusert eiendomsskatt frigjør midler til ytterligere investeringer i private hytter og hus, men gir redusert økonomisk handlingsrom til kommunale eiendommer og tjenester.
Skolebygninger og barnehager er viktige rammer om barns oppvekst, læring og utvikling. Omsorgssentrene skal være verdige hjem for mange eldre og skal legge til rette for god pleie og omsorg. Mange hyttepalasser har høy statusverdi, men ofte liten bruksverdi sammenliknet med skoler og sykehjem.
Eiendomsskatten kan gis en grønn profil. Vår hovedstad har en rekke miljøutfordringer knyttet til luft- og støybelastninger. Med gjeninnføring av eiendomsskatt i Oslo kan kommunen lettere finansiere en offensiv satsing på miljøet, gjennom utbygging av moderne kollektiv- og sykkeltransport og energigjenvinning. Kostbare og store eiendommer vil også medføre større energiforbruk og legge beslag på knappe by-arealer.
Ubenyttet eiendomsskatt i en kommune (for eksempel i form av økte promillesatser som regjeringen nå vil redusere) kan betraktes som en mulighet for å gjenskape økonomisk balanse i kommuner som har behov for det, samt til fondsavsetninger til kommende investeringer. Økt eiendomsskatt kan være en mindre belastning for (sårbare) innbyggere i kommunen enn nedskjæringer av kommunale tjenester.
Et eksempel på dette er Hvaler kommune, som i 2013 - selv med en ordfører fra Frp – innførte eiendomsskatt for å få budsjettet i balanse. Et argument var blant annet at hytteeiere og deres besøkende har krav på gratis hjemmesykepleie når de oppholder seg i «hyttekommunen Hvaler», når det foreligger faktiske omsorgsbehov. Innføring av eiendomsskatt innebar at hytteeierne betalte noe mer for kommunale tjenester.
Med regjeringens forslag til reduserte skattesatser og skattegrunnlag vil nok flere kommuner måtte vurdere å redusere bunnfradraget for å kompensere for tapte inntekter. Det er opplagt mer usosialt enn å kutte på skattesatser.
Flere sentralbanksjefer har også vært tydelige talspersoner for eiendomsskatt for å redusere risikoen for uheldig høy boligprisvekst. Også tidligere finansminister Arne Skauge (H) og leder av skatteutvalget (Skauge-utvalget), talte varmt for eiendomsskatt. Skatteutvalget viser til at eiendomsskatt hemmer den økonomiske veksten mindre enn andre typer skatter.
Selv milliardærer mener det er en dårlig idé med redusert boligbeskatning, fordi det bidrar til for sterke økonomiske insentiver til å investere mer i privat eiendom framfor investeringer i næringslivet (Aftenposten 21.1.2017). Forhåpentligvis får ikke regjeringens forslag om ytterligere kutt i kommuners mulighet til eiendomsskatt fra 2020 flertall på Stortinget. Slik kan et effektivt virkemiddel for reduserte økonomiske ulikheter og økt handlingsrom for norske kommuner videreføres.