ANNONSE
Elisabeth Moss, kjent som Peggy Olson i «Mad Men» og Robin Griffin i «Top of the Lake», spiller hovedrollen i den nye TV-serien basert på «The Handmaid’s Tale». Andre sentrale roller spilles av Samira Wiley, kjent som Poussey i Orange Is the New Black» og Alexis Bledel, kjent som Rory Gilmore i «Gilmore Girls». FOTO: HULU

Elisabeth Moss, kjent som Peggy Olson i «Mad Men» og Robin Griffin i «Top of the Lake», spiller hovedrollen i den nye TV-serien basert på «The Handmaid’s Tale». Andre sentrale roller spilles av Samira Wiley, kjent som Poussey i Orange Is the New Black» og Alexis Bledel, kjent som Rory Gilmore i «Gilmore Girls». FOTO: HULU

Vis bildetekst

22-02-2017

Lesestoff for en fager ny verden

Nysnakk à la «Nittenåttifire». Nedsløvede masser à la «Fagre nye verden». Kvinner som fødemaskiner à la «The Handmaid’s Tale». Velkommen til Trumps bok.

«Da boka kom, var det mange som syntes den virket overdrevet», sa Margaret Atwood på litteraturfestivalen på Cuba, sitert i avisa The Guardian. «Men da jeg skrev den var jeg veldig nøye med å ikke ta med noe som mennesker ikke allerede hadde gjort mot hverandre». Boka hun snakker om, er «The Handmaid’s Tale» fra 1985. Over tretti år etter utgivelsen ligger den på topp ti på amerikanske bestselgerlister. Når Trump og den ytterste høyresida blant Republikanerne har makta, føles den ikke så overdrevet likevel. Dessuten har TV-serien basert på boka premiere i USA etter påske, med selveste Elisabeth Moss, alias Peggy Olson fra «Mad Men», i hovedrollen. «Tjenerinnens beretning» kom på norsk i 1987, men er for lengst utsolgt fra forlag, kun tilgjengelig fra bibliotekenes magasiner.

«The Handmaid’s Tale» er fortellingen om et religiøst styrt diktatur i det som nå er USA, «Gilead», i relativt nær framtid. Forurensning og seksuelt overførbare sykdommer har gjort de aller fleste sterile. De få kvinnene som fremdeles har fungerende forplantningsorganer blir tvunget til å la seg befrukte av overklassemenn og bære fram deres barn. Tjenerinnene bærer uniform og har navn etter hvem de «tilhører». Kvinner mangler alle grunnleggende menneskeretter, inkludert retten til å bestemme over sin egen kropp.

Overdrevet? Dessverre ikke. «The Handmaid’s Tale» beskriver mange republikanske politikeres våte drøm. Ta for eksempel Justin Humphrey fra Oklahoma, som forrige uke lanserte et lovforslag som krever at en kvinne må ha skriftlig samtykke fra fosterets far før hun kan ta abort. Hvorfor? Fordi en gravid kvinne kun er «vertskap» for celleklumpen som vokser inni henne. «Jeg forstår at kvinner føler det er deres kropp. Jeg føler at det er et skille – det jeg kaller dem, er verter. Du kan ikke bare gå hen og gjøre dette med en annen kropp, når du er verten og inviterte den inn», forklarte Humphrey. Kvinner, altså, føler så mye feil om kroppen sin! Ergo må mennene bestemme over slike dårlige vertinner, ikonisk symbolisert ved de sju selvrettferdige republikanske mennene på bildet av da Trump signerte forskriften som fjerner pengestøtte til organisasjoner som tilbyr abort og andre helsetjenester i andre land.

De republikanske politikermennene imponerer dessuten med solide kunnskaper innen «alternativ biologi». Som da Todd Akin fra Missouri i fullt alvor hevdet at kvinner kan unngå å bli gravide av voldtekt ved å «skru av systemet», eller da Vito Barbieri fra Idaho foreslo at man kan sjekke om en kvinne er gravid ved at hun «svelger et lite kamera» – ja, for det kvinner svelger, ender så klart opp i livmora. I North Dakota argumenterte republikanske Bernie Satrom for redusert åpningstid på søndager med at konene må lage frokost til ektemennene sine den dagen. I avisa Vårt Land her hjemme lanserte førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Oslo, Anna Smajdor, nettopp forslaget om at hjernedøde kvinner kan brukes som inkubatorer for ufrivillig barnløse. Og slik kunne man holdt det gående med eksempler.

I USA er «The Handmaid’s Tale» ofte pensum på videregående. Men bare i demokratiskdominerte områder av såkalt liberale stater. I de republikansk-konservative områdene på kartet, som i Justin Humphreys Oklahoma, blir bøker som «The Handmaid’s Tale» oftere forsøkt fjernet fra pensum, eller fra offentligheten generelt. Konservative foreldre liker ikke at barna leser slikt «ugudelig søppel». De kunne jo komme til kritiske tanker.

Forsøket på sensur gjelder også flere andre av de dystopiske bøkene som har skutt til toppen av lese- og salgslister over dammen etter at Trump ble president. De to aller mest omtalte fins i svært gode, nye norske oversettelser ved Bjørn Alex Hermann: George Orwells «Nittenåttifire» fra 1949 kom på senhøsten, Aldous Huxleys «Fagre nye verden» fra 1932 nå i februar.

Sistnevnte er utstyrt med et fint forord av nettopp Margaret Atwood. Hvilken fremtidsmodell vant egentlig fram? spør hun. «Nittenåttifires» mye omtalte, svært brutale og tankekontrollerende totalitære stat, med Storebror, tankeforbrytelse, nysnakk, minnehull, og støvler som trør på ansikt? Eller «Fagre nye verdens» mykere totalitarisme, der konformiteten kommer av et kastesystem der sex er obligatorisk, men forplantning flyttet til fabrikker, og eliten holdes lykkelige gjennom oppumpet forbruk og superdopet soma, en slags hyperpotent lykkepille uten bivirkninger?

Konklusjonen er uklar. Trumps evinnelige løgner og kontinuerlige ralling om falske og alternative nyheter er som tatt ut av «Nittenåttifire». Men ifølge forfatter Andrew Postman gir «Fagre nye verden» en vel så god forklaring på hvordan Trump kunne velges i utgangspunktet. Andrews far, Neil Postman, skrev i 1985 boka «Vi morer oss til døde». Der argumenterer han for at bildestyrte medier som TV – i vår tid også internett – gjør form viktigere enn fakta. Massene dopes ned med underholdning, og velger til slutt en leder som funker bra på TV, men som ikke har politisk substans. Postman skrev da filmstjerna Ronald Reagan var president. Nå har amerikanerne en reality-TV-stjerne på topp.

Felles for «Nittenåttifire», «Fagre nye verden» og «The Handmaid’s Tale», faktisk for de fleste dystopier, er at innbyggerne samfunnene de beskriver mangler fri tilgang på informasjon, og på bøker. Hos Atwood og Orwell er lesing forbudt, hos Huxley er folk så neddopede at de ikke ser poenget med bøker. I Norge har ingen giddet å trykke et nytt opplag av feministiske «Tjenerinnens beretning», altså «The Handmaid’s Tale», tross bokas klassikerstatus i et land vi ellers følger svært nøye. De to mannlige forfatternes dystopier med menn i hovedrollene har imidlertid vært tilgjengelige på norsk hele tida.

USA har byttet den genuint litteraturinteresserte Obama med en president som på spørsmål om hva han liker å lese, pekte vilkårlig rundt i rommet og sa «du kan se noen av dem der borte. Noen av dem er rett der borte», uten å nevne titler. Da de konservative politiske journalistene Mike Allen og Jim Vanderhei presset ham litt, var svaret like oppklarende: «Dette er to gode bøker: Denne. Og den andre. Den, du vet», igjen uten å vise til forfatter, boktittel, noe konkret. I et slikt klima blir lesing en radikal handling i seg selv, og lesing av dystopiske skildringer av samfunn med trekk som ligner ens eget som selvforsvar å regne. Trump har lykkes i ett: to make America read again.


nyemeninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!