Vår betyr oversatt litteratur. I år dessuten veldig mange bøker som knapt har rukket å komme på originalspråket før de foreligger i norsk oversettelse.
I oktober ble amerikanske George Saunders tildelt den kanskje mest prestisjetunge litterære prisen for engelskspråklig litteratur, Man Booker-prisen. Det var for romanen «Lincoln i Bardo», som jurylederen beskrev som «et fyrverkeri som lyser opp himmelen og får deg til å tenke over hvordan du tenker om død og sorg og tap og forsoning med din egen og andres dødelighet». Handlingen er lagt til 1862. Den amerikanske borgerkrigen raser, og president Abraham Lincolns elleveårige sønn dør av sykdom. Lincoln er knust av sorg. Men det han ikke vet er at sønnen er i bardo, et slags limbo mellom liv og død, omgitt av andre sjeler som også har noe uoppgjort på jorda. «Lincoln i bardo» oversettes av avtroppende Vinduet-redaktør Preben Jordal, noe som bør borge for høy språklig kvalitet også på norsk.
Av de ni andre finalistene til Man Booker-prisen er to allerede ute på norsk. Amerikanske Paul Austers «4321» og pakistansk-britiske Moshin Hamids «Exit West» kom i høst. Ytterligere tre finalister kommer nå: Skotske Ali Smiths «Høst», pakistanske Kamila Shamsies «Home Fire» og engelske Naomi Aldermans «Kraften».
Sistnevnte fikk årets Women’s Prize for Fiction. «Kraften» er en original og tankevekkende dystopi – eller utopi? – om hva som skjer om kvinnene overtar det fysiske overtaket på menn. Blir samfunnet mildt og snilt og koselig da? Nei. Naomi Alderman ruller ut et interessant persongalleri i en smart og underholdende fortelling om makt og hva den gjør med mennesker.
Ali Smiths «Høst» ble kalt «den første gode post-brexit-boka» da den kom senhøsten 2016. Smith skriver seg med andre ord tett innpå nåtida. «Høst» er en vakker og hjertevarm fortelling fra ei kjølig og uforståelig samtid, som alltid hos Smith full av egentlig uoversettelige ordspill, referanser, sitater fra høyt og lavt. Men oversetter Merete Alfsen har klart det umulige med Ali Smith tidligere, og gjør det sannsynligvis igjen.
Kamila Shamsie, opprinnelig fra Pakistan, men nå bosatt i London, skriver i «Home Fire» om et tvillingpar der broren drar fra London for å jobbe for IS, mens søsteren sitter sint og sjokkert tilbake hjemme. Romanen er inspirert av den klassiske greske myten om Antigone, som diskuterer lojalitet til samfunnet versus lojalitet til familien.
En annen engelskspråklig kritiker- og publikumsyndling er britiske Zadie Smith. Hennes «Swing Time» kommer på norsk denne uka. Det er fortellingen om to brune jenter som drømmer om bli dansere, deres vennskap, fiendskap og ulike veier. Handlingen spenner fra London til Vest-Afrika, i en roman der britiske anmeldere særlig dro fram elegant språk og intelligent humor.
Amerikanske Jennifer Egan har skrevet sin første roman siden pulitzerprisvinnende «Bølle på døra» fra 2010. «Manhattan Beach» er lagt til tretti- og førtitallets New York, med særlig fokus på byens havneliv. Elizabeth Strout, også hun amerikansk og kanskje best kjent for «Olive Kitteridge», har med «Alt er mulig» skrevet en oppfølger til fine «Jeg heter Lucy Barton», som kom på norsk i fjor. Persongalleriet er det samme, men settingen ny – denne utspiller seg på bondelandet. Vietnamesisk-amerikanske Viet Than Ngyens «Flyktningene», hans første bok etter pulitzerprisvinnende «The Symphatizers». Som tittelen røper, er det en bok om å flykte og å begynne på ny.
Nevnes spesielt må også amerikanske Ariel Levys knallsterke memoar «Når reglene ikke gjelder», som handler om hvordan livet hennes kollapset totalt etter at hun spontanaborterte midtveis i et svært etterlengtet svangerskap. Den finner sitt skandinaviske motstykke i danske Naja Marie Aindts sterkt kritikerroste «Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake». Hennes sønn var 25 da han døde uventet. Sorgen er altoppslukende, formidlet i lysende originalt språk.
Som alltid er det engelske språkområdet pluss Skandinavia best representert. Men unntakene fins: «Vegetarianeren» er boka sørkoreanske Han Kang fikk den internasjonale Booker-prisen for. Det er en roman om kropp, sex og makt. «Mann, tjener» er indonesiske Eka Kurniawans andre bok på norsk, etter fjorårets «Skjønnhet er et sår». Elena Ferrantes «Kvelande kjærleik» handler om ei voksen kvinne som oppdager at mora ikke var den hun trodde, mens den østerrikske nobelprisvinneren Elfriede Jelineks «Vinterreise» er hennes første skuespill oversatt til norsk.
Og da er bare et utvalg av vårens oversatte bøker nevnt, ingen av dem krim eller sakprosa. God lesevår!