«Li vil ha en is. Siv vil ha en sil.» Seksåringen leser pliktskyldig teksten hun har fått i lekse høyt. Innen hun er halvveis i oppgaven om å skrive tre setninger om hva hun ser på illustrasjonen av Li og Siv holder hun på å klikke av kjedsommelighet. Hun må på do. På vei tilbake vil hun gjerne vise hvor flink hun er blitt til å slå hjul. Første forsøk blir litt feil, hun må prøve igjen. «Når vi er ferdig med leksene kan vi turne mer», sier den kjedelige mora. Greit. Men ungen er tørst og må drikke litt først. Jeg får opp bildet av den halvkomiske læreren i «Tre nøtter til Askepott» på netthinna. «Leksene! Hva med leksene?» Ungen setter seg ved bordet. Ser matt på teksten. Tar opp blyanten. Hun oppdager at hun har en sårskorpe på hånda som kan pirkes på. Det kommer blod. Hun har lest barneleksikonet fra Blodbanken fra perm til perm ørten ganger og vil gjerne snakke litt om blodets bestanddeler. Hun har full oversikt, men assosierer seg frem til et spørsmål om det egentlig er sant at meitemarken har to hjerter. Jeg vet ikke og må google. Det er ikke sant. Meitemarken har faktisk fem hjerter. Selv om det er fascinerende at Siv av alle ting ønsker seg en sil (hva gjør at hun heller vil ha en sil enn en is? Hva slags kreative ideer er det egentlig denne Siv pønsker på?), så er det helt klart mer spennende å finne ut av meitemarkens merkelige liv.
Målet på ukeplanen er «Jeg kan lese og skrive korte setninger». Det kan barnet. Hun leser og skriver som bare det når hun er nysgjerrig på noe, eller ønsker å bearbeide eller formidle noe. Hva om ungen kunne lese i en bok hun valgte selv? Kunne finne ut av noe hun lurte på? Kunne skrive tre setninger om noe hun er opptatt av? Heller enn å dissekere den platte teksten om Li og Siv dag etter dag etter dag? Jeg er virkelig ikke i tvil om hva som ville gitt det beste læringsutbyttet. Det jeg derimot er i tvil om er hvordan jeg skal tilnærme meg dette lekseregimet.
I det siste har det rullet en debatt om hvorvidt barn bør pålegges lekser eller ikke. Det er gode argumenter for begge tilnærminger. Utdanningsdirektoratet referer på sine hjemmesider
[1]
til ulike studier av effekten av lekser. På den ene siden viser forskning bl.a. at lekser utvikler evne til selvstendig problemløsning, disiplin og arbeidsvaner hos elever. Det gir mulighet til å jobbe faglig i eget tempo, og er effektive når de gis på områder der elevene trenger mange repetisjoner. Udir referer også til studier som sier at elever som gjør lekser i gjennomsnitt presenterer bedre på prøver, og at lekser kan bidra til et bedre samarbeid mellom hjem og skole. Det siste argumentet er hovedgrunn til at jeg ikke er totalt avisende til lekser som fenomen. Som forelder vil jeg gjerne følge med på barnas læringsprosesser, og jeg vil også bidra etter beste evne. På den andre siden viser samme forskningsgjennomgang at feil bruk av lekser gir begrensede læringsresultater, og at det kan lede til skoletrøtthet og utmattelse. Heller enn å drøfte hvorvidt skolen bør gi lekser eller ikke kan det derfor være verdt å se på hva slags lekser som gis.
Jeg er ikke pedagog. Jeg vet ikke hva slags tenkning som ligger bak utformingen av tekster som denne om Li og Siv, eller hvorfor det formodentlig skal være læringsfremmende å terpe den samme teksten dag og ut og dag inn. Og jeg skjønner at det kan være irriterende å forholde seg til akademikerforeldre som stiller like mange spørsmål om «hvorfor» som ungene.
Men forskning antyder at flere bør stille slike spørsmål om både hvorfor og hvordan. I et forskningsprosjekt om læreres refleksjoner rundt lekser fant førsteamanuensis Kjersti Lien Holte at mange lærere var kritisk til at det i hele tatt ble stilt spørsmål om lekser. Andre tilkjennega manglende bevissthet på hvorfor de gjorde som de gjorde, mens en tredje gruppe hadde et reflektert forhold til lekser, men fant det vanskelig å drøfte med kolleger
[2]
. Det er uheldig. Opplæringsloven regulerer heldigvis ikke all opplæring i detalj. Skolene og lærerne velger selv om de vil gi lekser eller ikke. De fleste velger å gjøre det. Det er både innenfor lærerens rett og plikt å vurdere hva slags lekser som er hensiktsmessige. Men det bør være rom for å diskutere. Videre sier selve formålsparagrafen i Opplæringslova at opplæringen skal skje i samarbeid og forståelse med hjemmet.
[3]
Det bør gi rom for dialog.
Likevel kvier jeg meg. Som lærerutdanner vet jeg godt at lærerne står i en kompleks hverdag. Det er mange krav som skal tilfredsstilles, mange øyne som følger med, og mange munner som mener mye. Når det gjelder lekser vet jeg også at det er relativt lite forsket på og antagelig for lite vektlagt og diskutert i lærerutdanningen. Rent privat vet jeg at læreren til ungen min er varm, kunnskapsrik og kreativ i møte den høyst sammensatte klassen av unger fulle av sprett. Jenta mi kan fnisende fortelle at av og til snubler bokstavene til læreren på tavla slik at elevene må vise hvordan de skal stå. De leker, hopper hoppetau og øver addisjon, jobber med sosial relasjon og får masse positive bekreftelser. Jeg er i stor grad imponert over hvordan barna har blitt tatt imot i overgangen fra barnehage til skole. Likevel kan det bli mye stillesitting og mange krav for en liten kropp. Jeg skulle virkelig ønske ungene kunne slippe å dra med de kravene inn i fritiden. Men hvor mye skal jeg blande meg inn i lærerens autonomi? Jeg grubler over saken. Leser meg opp på forskning. Drøfter med ulike sparringspartnere. Så kvinner jeg meg opp og sender læreren en mail. Jeg vil gjerne støtte opp om skolens læringsmål, men kan jeg få tilpasse de eget barns interesser?
Svaret er ja. Det er kjempefint at vi ønsker det. Problem solved. Så enkelt, så overproblematisert. Så hva er moralen? Vi bør diskutere lekser. Jeg ønsker evalueringen av seksårsreformen velkommen, og jeg håper den pågående debatten om lekser kan kobles tettere på de yngste barna. Spørsmålene om alderstilpasning bør løftes frem nasjonalt. Men heldigvis kan også utfordringer løses lokalt. Gjennom bevisstgjøring og drøfting på ulike lærerværelser, gjennom rutiner for samarbeid og dialog mellom hjem og skole, og til og med gjennom en enkel mail.
Barnet sover. Leksene er gjort. På sengekanten kommer ungen tilbake til meitemarken. Om den har fem hjerter, hvor mange lunger har den da? Det vet jeg ikke, men jeg husker at den puster gjennom huden. Ungen sperrer opp øynene. Er det kanskje derfor den blir så slimete? Igjen, jeg vet ikke. Men vi kan lese om det i morgen. «Jeg håper det blir regn», avslutter den søvnige ungen. «Da kan jeg finne en meitemark og undersøke den nærmere». Det håper jeg også. Vi kan undersøke, lese og skrive om det. Nå også uten å ha repetert teksten om Li og Siv først.
[1] http://tallogforskning.udir.no/innhold/riktig-bruk-av-lekser-er-viktig-for-elevenes-laering/#referanser
[2] http://utdanningsforskning.no/artikler/fire-kjennetegn-pa-en-leksebevisst-skole/
[3] https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998-07-17-61