Debatt

Leiesparing – billett til boligmarkedet

Boligprisene har økt og øker. Det er vanskelig for ungdom å komme inn på boligmarkedet. Riktig valg av foreldre og besteforeldre er viktigere enn før; slurver man her, er man ute å kjøre.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

BSU og sparing holder ofte ikke tritt med prisøkningen; du løper i 20 km/t – det holder ikke når trikken går i 30. Studielån er en klamp om foten; lån på fem ganger årsinntekt pluss 15 % egenkapital holder knapt nok til en campingvogn når studiegjeld på 3–500.000 kr trekkes fra lånerammen.

Løsningen for et større antall boligsøkere kan være en leiespareordning. Slike ordninger finnes blant annet i England–og gikk under betegnelsen «Home Ownership Scheme» da jeg jobbet i kommunaldepartementet i Zimbabwe for vel 20 år siden. Denne ordningen ble etablert i 1980 da flertallsstyret overtok. I korthet gikk den ut på at de som bodde i kommunal boliger og betalte sin leie, fikk overdratt boligen etter 25 år; avdragsdelen av husleien nedbetalte verdien av boligen. Nå sluttet dette omkring 2005 fordi Mugabes regime drev med andre ting enn boligpolitikk. (Om man rynker på nesen av Mugabe, kan man jo tenke på at også blinde høner finner korn. Men saken er vel egentlig at dette var en engelsk oppfinnelse).

Hvordan dette kan oversettes til norske forhold, har sikkert en viss interesse:

For det første må det finnes rimelige utleieboliger. Kommunene bør ha en sentral rolle her, men dette er ingen begrensning–bare man deltar i opplegget.

For det andre forutsettes det ikke at leietaker må betale noe innskudd.

For det tredje bør det være en leieperiode på f.eks. fem år.

For det fjerde må husleien være tilstrekkelig til å dekke FDV (forvaltning, drift og vedlikehold), renter og avdrag på boligens markedsverdi.

For det femte kreves regnskapsførsel.

Etter fem år kan kommunen betale til leietakeren det denne har betalt som avdrag gjennom leieperioden. Kommunen kan finne en ny leietaker og gjenta samme operasjon–nå til dagens markedspris. Prinsippet om bevaring av kommunens formue er derved er ivaretatt. Leietakeren på sin side sitter igjen med et stykke egenkapital. Sammen med en oppsparing på 100.000 i BSU (som kan være et krav for å være med på ordningen) er man godt på vei til å kjøpe egen bolig.

Inntil 2014 kunne kommunen så gi et «Startlån» finansiert av Staten v/Husbanken–og dermed var jo problemet løst. Men dessverre: i 2014 ble det stopp med Startlån til å løse midlertidige problemer. Nå må man nærmest bevise at man aldri vil kunne klare å øke sine inntekter for å få et slikt lån. Det er vanskelig for dem som har framtida foran seg. Så kanskje Staten burde endre navnet til Sluttlån?

Men kommunen behøver ikke å låne fra Husbanken; den kan inkludere sine formidlingslån i årets låneopptak og derved oppnå omtrent samme betingelser som i Husbanken. Men enda bedre: etter lov om sosiale tjenester i Nav kan kommunen garantere for banklån til målgruppen. Riktignok gir ikke dette like lav rente som lån fra kommunen selv, men det betyr ikke mye hvis låntakeren har betalingsevne. (I Oslo på 1980–tallet ble de som kunne bevise at de ikke kunne betjene et etableringslån (som det da het) ansett som vanskeligstilte. Men fordi etableringslån var for vanskeligstilte, ga sosialkontorene dem lån).

Man kan mene at opplegget uthuler boliglånsforskriften. Jeg mener at den utfyller forskriften; formålet har neppe vært å stenge unge, nyutdannede personer ute fra boligmarkedet? At samfunnet hjelper ubemidlet ungdom i starten av yrkeslivet kan neppe være mer kriminelt enn hva velhavende foreldre og besteforeldre driver på med.

Når flere etterspør en mangelvare, slik som en bolig i et pressområde, sier markedsloven at dette presser prisene oppover. Det skjer nok–til en viss grad. Men her kan kommunene motvirke dette ved selv å bygge–eller være med på å bygge–de typer boliger som passer for førstegangskjøpere: relativt små boliger nær kollektivknutepunkt. Utbyggere vil normalt være interessert i å redusere risikoen = selge mest mulig så tidlig som mulig.

Men Norge har jo mange kommuner utenfor pressområdene. Og her ønsker man jo flere borgere, som en leiespareordning kan være med på å tiltrekke seg.

Hjelper dette alle? Nei, men jeg vil tro svært mange!

Mer fra: Debatt