Sjelden har det vært større sprik mellom hvor mye som sies og menes om norsk film, og hvor lite man ser av den på kino som nå. At antallet norske filmer på kino denne våren er rekordlavt er imidlertid ikke en krise i seg selv, snarere et symptom på utfordringene en presset bransje står overfor. Bare seks norske filmer har premiere i vår, mot 17 i 2018. Blant dem er storfilmen om Roald Amundsen som møtte kinopublikum sist fredag. At bare 52.000 løste billett til «Amundsen» gjennom åpningshelgen, tyder på at filmen får en langt vanskeligere start enn filmskapernes ambisjoner og forventninger skulle tilsi. Til sammenligning trakk «Skjelvet» 100.000 flere i sin åpningshelg.
I forkant har det knyttet seg spenning til hvorvidt dagens kinopublikum er interessert i polfarerne på nivå med interessen som har vært for norske krigshelter på film. Vi aner en falmende interesse for oppdagerne og deres strabaser i isen, selv om kappløpene for å nå stadig nye breddegrader for drøyt hundre år siden var dramatiske nok. Åpningshelgen indikerer at «Amundsen» vil nå et totalbesøk på rundt 200.000, med mindre den blir et unntak fra regelen slik et par av heltehistoriene fra krigen ble. Blant disse filmene som har vist seg å ha en særlig evne til å treffe bredt i alle generasjoner, er «Den 12. mann» som åpnet med 66.000 på kino og endte opp med nesten det tidobbelte, og «Kongens nei» som åpnet med 117.000 og brøt den magiske 700.000 solgte billetter-grensen.
Det er slike tall norske filmskapere i den markedsstyrte enden av industrien jager, og det er disse tallene som er grunnen til at den ene historiske personen etter den andre hentes fram fra glemselen: Max Manus, Thor Heyerdahl, Jan Baalsrud, Sonja Henie og nå Amundsen. Av andre historiske planer er det klart at slaget om Narvik skal filmatiseres, det samme skal historien om Edvard Munchs «Skrik», og på TV får vi Quisling og kong Haakon VII. Jaget etter å profittere på vår kollektive hukommelse dominerer tenkningen rundt nye prosjekter. Man kan spekulere i om dette er i ferd med å skyve de viktige fortellingene fra samtiden ut over sidelinja når for eksempel NRK vraker en planlagt TV-serie basert på Zeshan Shakars suksessdebut «Tante Ulrikkes vei» samtidig som en ny historisk serie om kongefamilien lanseres. Om ikke heltene er trette, kan det hende at vi snart blir trette av heltene. Alt har sin tid.
For filmbransjen isolert sett er de norske storfilmene i kombinasjon med de brede barne- og familiefilmene en nøkkel til suksess. Kanskje også den eneste så lenge tallene blir en sovepute som bransjen skyver foran seg. For på et overordnet nivå er det lett å se seg blind på besøkstallene i 2018 som viste at norskandelen på kino for første gang oversteg 25 prosent, og dermed argumentere for at den rådende filmpolitikken er en suksess. Til den positive siden hører også at kvinneandelen er i takt med målsettingene om 50/50 innen 2020, at Norge var fokusland under den nylig avsluttede filmfestivalen i Berlin, og at en norsk film fikk en av hovedprisene under samme festival. Men bak festtalene og sjekklisten over alt som er fint og flott, skjuler det seg en grunnleggende usikkerhet innad i bransjen.
Fjorårets rapport fra Riksrevisjonen om driften i Norsk filminstitutt (NFI) er egnet til å ryste enhver statlig institusjon, og bransjen som behøver dens tiltro. «NFI mangler tydelige prioriteringer og mål for virksomheten», heter det blant annet i rapporten, som peker på at tilskuddsforvaltningen i NFI er «lite effektiv og har svakheter når det gjelder innretning, sporbarhet og habilitet». Dette kommer på et tidspunkt da de statlige produksjonsmidlene som NFI har til rådighet over kulturbudsjettet ligger på 2013-nivå, ifølge fagbladet Rushprint. En manglende klargjøring av regjeringens framtidige filmpolitikk og liten synlig vilje til å satse utover det rent symbolpolitiske, gir en uforutsigbarhet som blant annet fører til en mager norsk filmvår på kino. Det gir færre vågale prosjekter, mindre investeringslyst, frustrasjon på utdanningsfeltet og en generell undergraving av de viktigste delene av norsk filmindustri. Det gjelder spesifikt den delen av norsk film som får støtte gjennom konsulentordningene etter kunstnerisk vurdering. For spesielt fagarbeiderne kommer i tillegg de 70 millionene som deles ut til internasjonale produksjoner over insentivordningen, ved at produsenter kan få refundert inntil 25 prosent av sine utgifter. Det er selvsagt morsomt at den nye James Bond-filmen fikk over 47 millioner i støtte til innspilling i Norge, men det er mindre morsomt at den og et par mindre prosjekter allerede har «tatt» hele potten for inneværende år. For et filmmiljø med flere samarbeidsprosjekter på hånden er det lite tilfredsstillende at politikken bak viser så lite respekt for behovet for nettopp forutsigbarhet.
Flere innad i miljøet har på bakgrunn av disse tendensene den siste tida snakket om en forestående krise i norsk film. Sist ut i rekken er Hans Petter Moland, som benytter Sølvbjørn-prisen fra Berlin til å argumentere politisk for at «norsk film er notorisk underfinansiert», slik han fortalte NTB i helgen. Han påpeker hvor vanskelig det er blitt å oppnå de rammene som en film egentlig behøver for å oppfylle sitt potensial. Det betyr færre innspillingsdager og utflagging av innspillingssteder. For eksempel måtte litauiske skoger gjøre nytten som norsksvenske grensetrakter i «Ut og stjæle hester», fordi en innspilling i Norge budsjettmessig ikke lot seg gjennomføre.
«Ut og stjæle hester» med norsk kinopremiere 8. mars er den siste av de «store» filmene ut denne våren. Men slike filmer er ikke laget for å treffe de store massene. Den tilhører derimot det sjiktet kunstnerisk antatt film som vi trenger flere av, mange av, for å nå målsettingene som bransjen selv har satt i samråd med myndighetene. Denne våren viser at norske filmskapere kvier seg for å sette i gang slike viktige og nødvendige prosjekter. Hvis storfilmene i tillegg svikter, svikter også grunnlaget som virkeliggjør filmbransjens kunstneriske ambisjoner.
Denne våren kan derfor bli iskald på kinosiden. Anne Sewitskys «Sonja» var et velkomment kvalitetsportrett av en historisk skikkelse som brøt med formelen. Dessverre traff den ikke kinopublikummet på hjemmebane etter premieren i romjula, og med snaut 100.000 billetter er den ikke blitt det lokomotivet den skulle vært gjennom vinteren. Og «Amundsen» kom nok til Sørpolen, men filmvåren vil han neppe redde. Når heltene svikter kan denne våren bli historisk på en helt annen måte enn tilsiktet.