VANT: Pinsevennen, gospel-sangeren og pastoren Fabricio Alvarado vant første runde i valget i Costa Rica, på tross av minimal politisk erfaring. Fabricio Alvarados motstand mot likekjønnede ekteskap var en viktig grunn. FOTO: EZEQUIEL BECERRA/NTB SCANPIX

VANT: Pinsevennen, gospel-sangeren og pastoren Fabricio Alvarado vant første runde i valget i Costa Rica, på tross av minimal politisk erfaring. Fabricio Alvarados motstand mot likekjønnede ekteskap var en viktig grunn. FOTO: EZEQUIEL BECERRA/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

27-02-2018

Latin-Amerikas nye pinse-populisme

I det ene landet etter det andre i Latin-Amerika går populære ledere av de stadig sterkere evangeliske kirkene inn i politikken.

Det var et sjokkert Costa Rica som så resultatet i første runde av presidentvalget 4. februar tikke inn. Pinsevennen, gospel-sangeren og pastoren Fabricio Alvarado vant på tross av minimal politisk erfaring, og at han bare en måned tidligere overhodet ikke var regnet med som en kandidat med vinnersjanser.

Forklaringen var klar. Noen uker før valgdagen hadde den norskstøttede Inter-amerikanske menneskerettighetsdomstolen (IACHR) avsagt en dom som påla Costa Rica å anerkjenne likekjønnede ekteskap. Den endret valgkampen fra å dreie seg om korrupsjon og kriminalitet til å fokusere på homofilt samliv. Fabricio Alvarado profilerte seg som den klareste motstanderen, mens Carlos Alvarado (uten slektskap med Fabricio) fra venstrepartiet PAC profilerte seg som den klareste forsvareren. Han seilte – nesten like overraskende – opp som nummer to.

Dermed var PUSC og PLN – de to store partiene som har dominert Costa Rica gjennom hele perioden da landet ble et av Latin-Amerikas mest stabile og solide demokratier – satt på sidelinjen. Resultatet avslørte også en klar deling av landet. De fattigere kystområdene, der pinsekirkene står sterkt, støttet Fabricio, mens hans motstandere dominerte i byene i det sentrale Costa Rica.

Costa Rica er ikke alene. I det ene landet etter det andre vokser politikere fram basert på sin popularitet som ledere av de stadig sterkere evangeliske kirkene i Latin-Amerika. «Evangeliske kirker» brukes i Latin-Amerika om bibel- og kristusfokuserte karismatiske misjonskirker, hvorav de fleste er pinsevenner. De siste tiårene har de utfordret den katolske kirkens monopol. Rundt 20 prosent totalt av latinamerikanerne definerer seg nå som «evangeliske», og i flere land i Mellom-Amerika er det nå snart like mange pinsevenner som katolikker. Over hele regionen investeres det i gigantiske forsamlingslokaler med plass til titusenvis. Selv om det finnes pinsevenner i alle samfunnslag, står pinsekirkene sterkest blant de fattige og de med lavest utdannelse. Det er på tross av vektleggingen av at rikdom er et tegn på guds velsignelse – en etikk som står i sterk kontrast til den protestantiske troen på nøysomhet og hardt arbeid. Pinsevennene er også gjennomgående langt mer konservative i verdispørsmål enn de stadig mer liberale katolikkene.

Synkende oppslutning om tradisjonelle partier henger sammen med blant annet korrupsjonsavsløringer og økonomiske nedgangstider de siste tre–fire årene. At alternativet for mange er pinsepopulisme henger sammen med hvordan liberale verdier som menneskerettigheter, inkludert rettigheter til minoriteter, kvinner og LGBT, er blitt institusjonalisert i mange land, noe som store grupper av konservative ser på som en trussel. Slik sett føyer Latin-Amerika seg inn i en global trend.

Men i tillegg har populismen – eller en form for anti-institusjonell politikk der forholdet mellom «de sterke mann» og massene står i sentrum – lange røtter i Latin-Amerika. Vi hadde høyrepopulisme på 1980- og 1990-tallet (med ledere som Fernando Collor de Mello i Brasil og Carlos Menem i Argentina) og venstrepopulisme på 2000/2010-tallet med Venezuelas Hugo Chávez som fremste eksponent. Retorikken til dagens «pinsepopulister» ligner den til mange andre populister. Det handler om den sterke lederen som skal redde massene fra en korrupt elite og intellektuelles samfunnsoppløsende visjoner om liberale rettigheter. Legitimiteten hentes delvis fra det guddommelige.

Troen på militærets rolle i å skape samfunnsorden står også sterkt hos mange. Det gjelder blant annet Guatemalas pinsevenn-president Jimmy Morales og presidentkandidat i Brasil, Jair Bolsonaro, som er åpen om sin beundring for Brasils militærdiktatur (1964-1985). Under styret til pinsevennpastoren Marcelo Crivella, som har vært borgermester i Rio de Janeiro siden januar 2017, har ikke bare budsjettet til karnevalet blitt halvert; han har også militarisert store deler av byen.

Pinsevenner i politikken er ikke nytt i Latin-Amerika, og ikke alle har vært populister. Historisk har pinsekirkene først og fremst støttet de regjerende elitene, inkludert alt fra de radikale Sandinistene i Nicaragua, til ultrakonservative (og senere folkemorddømte) Efraín Rios Montt i Guatemala. Alberto Fujimori (president i Peru fra 1990-2000) kan sies å ha vært den første høyrepopulisten som kom til makten takket være støtten fra pinsevennene. Han hadde også en pinsepastor som visepresident. Det som er nytt nå er at pinsepastorer selv i større grad deltar direkte i politikken, og at nye medier brukes flittig.

Første april avholdes andre runde i Costa Ricas presidentvalg. Fabricio Alvarado har lovet å fjerne all «kjønnsideologi» – eller hva nordmenn flest ville forbundet med likestillingslære – fra skolene, og trekke Costa Rica ut av menneskerettighetsdomstolen, om han vinner. Volden mot homoseksuelle har allerede blusset opp som en følge av den stadig mer tilspissede retoriske kampen. I det lange løpet kan offeret bli selve ideen om universelle rettigheter og Costa Ricas fellesskapsverdier.


nyemeninger Meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!