Etter at Donald Trump vant USA valget har det haglet med vitser fra Latin-Amerika. En av mine favoritter er denne: «Trump bygger mur, stem på Chapo, han graver tunneler».
Chapo er Mexicos mest kjente narkobaron, hvis stadig mer kreative metoder for å smugle kokain til USA, inkluderte å grave tunneler. Vitsen gjenspeiler ikke bare latinamerikanernes evne til å takle tragedier med humor, men at mye av Trumps politikk i regionen kan få utilsiktede konsekvenser. Blant de viktigste er at Kina styrker sin tilstedeværelse ytterligere.
Usikkerhet og avsky har preget latinamerikanske mediers omtale av Trump-seieren. Verst er det selvsagt i Mexico. Den mye omtalte muren mot Mexico er i ferd med å krympe til et gjerde (som jo langt på vei allerede eksisterer). Men om Trump gjør alvor av å bryte handelsavtalen NAFTA, massedeportere immigranter, ilegge 35 prosent toll på mexicanske varer, og skattlegge remisser (hjemsendte penger fra migranter) vil det ramme mexicansk økonomi hardt. Remisser utgjorde i 2015 23 milliarder dollar i inntekter for landet. 80 prosent av Mexicos eksport går til USA, og millioner av arbeidsplasser er avhengig av den eksporten. Omstillingen som kreves for å finne nye arbeidsplasser til dem og de kanskje 1,5 millioner mexicanerne som står i fare for å bli deportert, blir langvarig.
Også andre land er redde for hva Trump-seieren kan bety. Alle som har håpet på en fortsatt oppmykning av restriksjonene overfor Cuba venter nå i spenning på hvilken Trump som lander Cuba-politikken: Forretningsmannen Trump, som så økonomiske fordeler av en «normalisering» av relasjonene, eller den senere «politiker-som-frir-til-eksilcubanere»-Trump som har tordnet at han skal støtte det cubanske og venezuelanske folket, mot sine undertrykkende regjeringer, og vil stoppe ethvert samarbeid. Ingen vet hva Trump mener om Colombia, der en ny-forhandlet fredsavtale nå må sikre nasjonal støtte. (Den eneste gangen Trump-kampanjen omtalte Colombia, ble navnet stavet feil). Men det er i alle fall trolig at han vil kutte den økonomiske bistanden til implementering av fredsavtalen som Obama lovet. I verste fall finner Trump det opportunt å forene seg med de ultrakonservative kreftene som sa nei til det første utkastet av fredsavtalen.
Men mye av Trumps politikk kan få utilsiktede konsekvenser. Om han ødelegger samarbeidsforholdet til Mexi- co, kan Mexico svare med å avslutte samarbeidet om å stoppe migranter fra Mellom-Amerika på vei nord. Uten Mexico som buffer, vil migrantstrømmen øke. Tankesmia InsightCrime utropte organisert kriminalitet som den store vinneren etter valget. USA har nå et tett sikkerhets-, etterretnings- og politisamarbeid med Mexico og andre latinamerikanske land. Historien har vist at det er langt viktigere enn fysiske sperrer mot stadig mer avanserte kriminelle grupper. Resultatet kan være at strømmen over grensa, både av migranter og narkotika øker.
Størst negativ betydning for USA på lang sikt får sannsynligvis den varslede uttrekningen av Trans-Stillehavspartnerskapet (TPP) og en mulig straffetoll på kinesiske varer. Latin-Amerika som helhet har det siste tiåret blitt langt mindre avhengig av USA og knyttet seg tettere til Kina i form av handel, finans og investeringer. Kina er nå Latin-Amerikas viktigste långiver: gjelden til Kina er høyere enn gjelden til IMF og Verdensbanken til sammen. Kina er den viktigste eller nest-viktigste handelspartneren for de store økonomiene i Sør-Amerika. Under toppmøtet i APEC (Det Økonomiske Samarbeidet for Asia og Stillehavet) i Peru forrige uke, var Trump-effekten allerede merkbar selv om det var Obama som møtte. USA er ikke lenger den ledende aktøren. Det er Kina som styrer butikken. Og det er ikke en hvilken som helst butikk, ettersom de 21 medlemslandene står for 54 prosent av verdenshandelen og 50 prosent av verdens eksport. Om USA mister tilgangen til de markedene, vil også millioner av arbeidsplasser der stå i fare.
Hva de langsiktige konsekvensene for Latin-Amerika blir, kan vi bare spekulere på. Ser vi på historien så var det nettopp på 1930-tallet, da verdensøkonomien var i krise og USA vendte seg innover, at det økonomiske og idémessige grunnlaget for Latin-Amerikas industrielle vekstperiode ble lagt. Strategien gikk da ut på å erstatte eksport ved å støtte opp under innenlands industrialisering, og økt handel internt i Latin-Amerika.
Strategien hadde mange svakheter, og er vanskelig gjennomførbar i dag så lenge kineserne nesten utelukkende importerer råvarer mens USA kan komme til å stenge sine markeder for industriprodukter. Men lærdommen fra 1930-tallet er at endringer i internasjonale markeder, også kan skape kreativitet og økt samhandel mellom de latinamerikanske landene. I dag er det latinamerikanske samholdet i utgangspunktet i en dyp krise blant annet på grunn av politisk kaos i Brasil og Venezuela. Det er slett ikke umulig å se for seg at vanskelighetene som vil ramme regionen med en Trump ved roret i USA, vil tvinge Mexico til å vende seg sørover og mot Østen, og styrke det regionale samarbeidet, med Kina som viktigste eksterne aktør. Da må vi håpe på at det blir bygget på en felles front mot alle truslene som demokratiet i hele den vestlige verden nå står overfor, ikke minst USA.