I etterkrigstida har Ap hatt flere fremragende ledere. Tre står i en særstilling: Einar Gerhardsen, Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg. Einar Gerhardsen blir husket som landsfaderen. Gro Harlem Brundtland som landsmoderen. Jens Stoltenberg har risset sitt navn inn i norsk historie som statsministeren som samlet landet etter terrorangrepene 22. juli.
Gerhardsen ble hyllet av landsmøtet da han fylte 80 år i 1977. Han svarte med en tale som vi som var til stede ikke vil glemme. Den viste 80-åringen Gerhardsen på sitt aller beste.
I dag er det 80-årsjubilanten Gro Harlem Brundtland og 60-års jubilanten Jens Stoltenberg sin tur til å bli hyllet. Det blir neppe mindre stas enn det var i Gerhardsens tid. Ap er flinke til å hylle sine helter.
Det er likhetene som slår meg når vi sammenligner Gro og Jens. Bakgrunnen er mye av den samme. De er begge akademikere, noe som var uvanlig for Aps ledere tidligere. Hun er utdannet lege. Han sosialøkonom. De kommer fra Oslo vest med tidligere statsråder som fedre. Gros far var forsvarsminister i Gerhardsens regjering. Thorvald Stoltenberg var utenriksminister i Gros regjering. De ble begge modnet som politikere i AUF. De ble statsministre tre ganger. Etter endt politikerjobb her hjemme fikk de internasjonale toppstillinger. Gro gikk til FN som generaldirektør i Verdens helseorganisasjon. Et naturlig sted for henne. Jens ble generalsekretær i NATO. Det var et overraskende karrieresteg for en tidligere leder i Ap.
De måtte begge kjempe for å nå toppen i Ap. Gro sloss med Reiulf Steen om ledervervet. Jens fightet med Thorbjørn Jagland om lederskapet. Begge ble historiske. Hun som landets første kvinnelige statsminister og første kvinnelige leder i Ap. Han som den første Ap-leder som ble statsminister for en koalisjonsregjering, hvis vi ser bort fra Gerhardsens «samlingsregjering» i 1945.
Gro ble landskjent som en ambisiøs miljøminister i Brattelis regjering i 1974. Jeg spurte statsminister Bratteli om ikke Gro (34) var for ung til å bli statsråd. Hans svar var: Ungdom går over!
Gro beholdt sitt miljøengasjement i alle år. Det førte til at hun ble leder for FNs verdenskommisjon for miljø og utvikling, et oppdrag som ga henne tittelen «verdens miljøminister». Hun var også sterkt med i abortdebatten på 1970-tallet og i kampen for mer likestilling mellom kjønnene. Det ga seg utslag da hun dannet sin andre regjering i 1986, «kvinneregjeringen». Det vakte internasjonal oppmerksomhet at åtte av 18 statsråder var kvinner.
Det er sagt at Gro ble statsminister ved en misforståelse. Spissformuleringen er morsom, men ikke helt sann. Da Odvar Nordli trakk seg som statsminister i 1981 på grunn av sykdom, hadde både han og partileder Reiulf Steen tenkt at miljøvernminister og tidligere forsvarsminister Rolf Hansen skulle overta. De trodde dette var i boks da partiledelsen hadde møte hjemme hos parlamentarisk leder Trygve Bratteli i Ullevålsveien. Rolf Hansen mente at han ikke passet til jobben. Han pekte på partiets nestleder Gro Harlem Brundtland. Hun lot seg ikke be to ganger. Hun visste at hun hadde bred støtte i partiet, spesielt blant kvinnene og ungdommen. Landsmøtet valgte henne enstemmig til leder. Reiulf Steen trakk seg på landsmøtet og unngikk dermed å bli kastet.
Folkeavstemningen i 1994 ble et voldsomt nederlag. I motsetning til Trygve Bratteli som gikk av som statsminister etter at nei-siden vant folkeavstemningen i 1972, ble Gro sittende som statsminister. Etter min mening ble hun aldri den samme etter nederlaget i folkeavstemningen. Hun trakk seg som statsminister to år etter. Thorbjørn Jagland tok over.
Gro hadde helst sett at det var Jens Stoltenberg og ikke Thorbjørn Jagland som ble partileder da hun gikk av som leder på landsmøtet i 1992 på dramatisk vis. Årsaken var at sønnen nylig hadde tatt sitt eget liv. Valgkomiteen med LO-leder Yngve Hågensen som leder, var av en annen mening. Han fikk komiteen med på at partisekretær Thorbjørn Jagland burde bli ny leder. Jens tok ikke opp kampen. Det var antakelig det beste for både Jens Stoltenberg og for partiet. Hans tid ville komme.
Den kom i 2000 da Ap og Høyre gikk sammen om å felle sentrumsregjeringen Bondevik. Jens ble statsminister. Det ble innledningen til en dårlig periode for både Jens og Ap. Regjeringen gikk til høyre og Ap gikk i 2001 på sitt største valgnederlag siden 1924. Maktkampen mellom Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland rystet partiet. I mars 2002 hadde Ap meningsmålinger helt nede på 14-tallet. Maktkampen var over i november da Jens Stoltenberg ble valgt til leder.
Etter mye nøling og press fra venstresiden stilte Jens seg i spissen for det rødgrønne regjeringsalternativet ved valget i 2005. Det ble en suksess. Seieren fulgte partiets faner ved valget fire år etter. Mot alle odds, og ved hjelp av finanskrisen, ble den rødgrønne regjeringen gjenvalgt. I 2013 hadde regjeringen gått tom. Jens tapte valget og forlot partiet og landet. For en stund. Når han går av som NATO-sjef i 2022 er han 63 år. Ung nok til å bli utenriksminister i regjeringen Støre.