Vi lever i byenes tid sies det. På alle kontinenter er det såkalte megabyer, eller storbyer som drømmer om å bli det. Overalt flytter folk i strie strømmer mot disse sentrene Shanghai, Beijing, Karachi, Delhi, Lagos, Mexico City, São Paulo og Tokyo, alle med over 20 millioner mennesker, de vokser så fort at det knapt er mulig å telle befolkningen fra år til år. New York i USA eller London i Storbritannia er langt på vei stater i staten, og valfartsmål for turister, kunstnere og forretningsfolk fra hele verden. Menneskets liv og identitet knyttes stadig sterkere mot livet i byen.
Å besøke dem, å være en i millionvrimmelen, kan være en skjellsettende opplevelse. Vi lever også i flytrafikkens tid, noen tiår hvor den som har råd til det har muligheten til å nå nesten ethvert punkt i verden innenfor ei ukes ferie eller forretningsreise. Som så mange europeere har jeg i mitt voksne liv hatt muligheten til å gjøre nettopp det. Reise rundt i verden og se disse byene. Være en maur mellom skyskrapere og et menneske i en mengde så stor at den ikke lar seg forestille.
Da de eldste delene av Det gamle testamente blei skrevet ned, antas det at verdens samla befolkning ikke var mye over 50 millioner. I dag har Guangsho-området i Kina 44 millioner mennesker innafor et byområde. Like fullt, når man flyr over verden og ser ut av vinduet, er det ikke byene som dominerer landskapet. Sjøl de aller største byområdene forsvinner snart ute av syne når de store passasjerflyene tar av fra flyplassene. New York, Lagos, London, Tokyo eller Dehli går alle over i det samme synet. Synet av landbruksjord.
Jo mer jeg flyr, jo mer slår det meg. Hvor enorme disse områdene er. Jordene med korn, mais, høy, ris, poteter eller grønnsaker. De strekker seg ut over Amerika, slynger seg mellom elvene i Europa, ligger i terrasser i Kina, i lavlandet i India og høylandet i Sør- Afrika. Det er dette som er menneskets store avtrykk på jorda. Fra lufta ser det forbausende likt ut i land etter land, kontinent for kontinent. Det er fjell og villmark, ørken eller hav, og så er det enorme områder med matvareproduksjon, og noen knøttsmå tettbygde byområder.
Når man går i byene, vandrer på nettet eller lar ser rive med av samtidas kunst og kultur, er det det urbane, det post-agrare, postindustrielle, så altoverskyggende at man lett blir forleda til å tro nettopp det. At vi lever i tida etter landbruket, tida etter industrien i byen, tjenesteytingen, og de menneskelige relasjonenes tid. Men fra lufta får vi utsyn og overblikk. Der skyskraperne og de sosiale medienes monolittiske enhet gjør oss blinde for det meste utafor oss sjøl, åpner lufta øynene for en annen virkelighet. Vi lever fortsatt i jordbrukets tid. Det foregår en kontinuerlig landbruksrevolusjon. Stadig færre hender dyrker stadig mer mat. Kunstgjødselen, sjølve forutsetningene for at 7,5 milliarder menneskers overlevelse, er en av dem. Automatisering, effektivisering, genmanipulering av dyr og planter og industrialisering er andre. Landbruket for oss, i alle fall de med kjøpekraft nok, er godt. Vi er omtrent like mange som sulter som lider av fedmeproblemer i verden, sies det. Et bedre bilde på verdensordenens iboende urettferdighet finnes knapt. De feite (med overvektsproblemer?) jobber sjelden i landbruket.
Matproduksjonen på land og i sjø er grunnlaget for vår eksistens, men etter hvert som befolkningen vokser og landbruksrevolusjonen fortsetter, skaper det også noen av våre største problemer. Erosjon, uttømming av grunnvann, kolonialiseringen av produksjonsmetoder gjennom patent på liv, utslipp av gifter og avfall til land og sjø. Det er en kontinuerlig balansegang på en økologisk knivsegg.
Og midt i denne balansegangen, dansende på knivseggen, befinner vi oss. Vi, den norske middelklassen, mennesker som sannelig lever i de beste av alle tider. Vi kan fly, spise, surfe på nettet, la oss underholde og dra på ferie i fire uker om sommeren. Mange av oss bruker deler av den tida på å vende hjem. Hjem til en gård, ei hytte eller et sted våre foreldre, besteforeldre eller andre slektninger en gang flytta fra. Da de flytta fra landbruket og til byen. Vi kommer tilbake som turister. Men forstår vi lenger hva vi ser?
Hver sommer reises spørsmålet, hvordan kan vi bedre legge til rette for turisme i disse bygdene våre. Burde ikke de bøndene som er igjen være mer innovative, selge mer eksotiske oster, yte bedre service til tyske og norske turister som driver forbi? Hvert landbruksoppgjør reiser mange av de samme stemmene spørsmålet om hvorfor vi, vi i byene med våre dyrebare skattepenger skal subsidiere disse bøndenes virksomhet. Maten kan vi like godt importere, markedet vil gi oss billigere og bedre varer fra der ute i verden uansett.
Det sies at mer enn hvert fjerde barn i USA tror at fisken kommer fra frysedisken, er avlang og dekka av brødsmuler. Vi ler godt av de uvitende amerikanerne, men ideen om at maten kommer fra markedet, er den norske varianten av den samme kunnskapsløsheten. Markedet gir alt til den som har kjøpekraft, men markedet skaper ingenting. Maten kommer fra de uendelige jordene vi ser fra lufta når vi flyr. Fra den viktigste og mest dyrebare menneskelige sysselen. Fra landbruket. Vårt norske landbruk eksisterer ikke for at vi skal besøke det i to uker om sommeren, og heller ei for å underholde og smile til tyske turister. Vårt landbruk er vårt bidrag til det store regnskapet som skal forhindre at menneskene går tomme, tomme for vann, jord, kalorier og proteiner. Vårt bidrag til at sju og en halv, snart ni milliarder, kan overleve uten at jorda tar varig skade.
Jeg kjenner mange bønder som har to og tre jobber. Jeg kjenner mange som ikke vil råde ungene sine til å stå ut det samme livet som dem, den samme hetsen og den samme knappe inntekten. Men jeg kjenner ingen bønder som ikke er stolte av det de gjør. Det har de all grunn til. Vi lever fortsatt i landbrukets tid.