Rema 1000-eieren legitimerer et samfunn med vesentlig større forskjeller enn i dag.
I boken «Hvis jeg var president» skriver Odd Reitan om hvordan Norge bør drives som franchise. Modellen er hentet fra Reitans egne selskaper Narvesen, 7-Eleven og Rema 1000. I tillegg skal Norge, som Rema, være verdidrevet og styres etter verdier som frihet, demokrati, at vi skal være snille egoister, unne og beundre og ha mest mulig egeninteresse.
Hva dette betyr i praksis kan vi se i Reitans egen franchisevirksomhet. Franchise baserer seg på at Reitan, som franchisegiver, gir lisens til franchisetakere. Franchisegiver tar ikke noen form for arbeidsgiveransvar, verken for franchisetaker eller for de ansatte hos franchisetakeren. Alle som jobber i butikken er ansatt hos franchisetaker, som regel butikksjefen, og har ingen rettigheter overfor franchisegiver - altså Reitangruppen.
Hvordan står det til i franchisesektoren med Reitans to første verdier, frihet og demokrati? Friheten er ikke stor. Reitan beskriver vellykket franchise som når «kundene kjenner seg igjen i butikken, møter de samme produktene og de samme holdningene hos menneskene som er ansatt der». Franchisetakerne skal være flinkest mulig til å holde seg til standarden.
Ønsker de ansatte demokrati på arbeidsplassen, møter de veggen. Reitan avviser alle krav om at de ansatte i butikkene skal få innflytelse over Reitan-konsernet. Handel og Kontor er avvist når de har foreslått rutiner som skal ivareta rett til informasjon og drøftelser. Reitan skal bare snakke med de han selv velger ut. Likevel skriver han mye om betydningen av å bli involvert. «De fleste mennesker er skrudd sammen slik at dersom de blir vist tillit, viser de seg tilliten verdig».
Hvorfor skal dette da forbeholdes Reitans utvalgte elite? Hvorfor kan ikke de tusener som er ansatt i butikkene bli vist tillit? Tariffavtale og bedriftsdemokrati burde, hvis en skal ta Reitans ord om tillit på alvor, vært en selvfølge.
Franchisegiver og -taker er bundet av en kontrakt som skal fornyes hvert femte år. Den er utformet slik at franchisegiver har rett til å avslutte kontrakten, uten begrunnelse. Vet du at du kan miste franchisen hvis ikke franchisegiver er fornøyd, skal det mye til før du tør kritisere makta.
Tilsvarende kontrakter har jeg som tidligere tillitsvalgt i Orkla og Carlsberg sett i Øst-Europa. Konsekvensen der var at de færreste ansatte turte å ta på seg tillitsverv eller uttale seg kritisk om arbeidsgiver. Slik fungerer det også i Norge.
Systemet virker - for Reitan. Det er ikke ofte det kommer kritikk mot Reitan offentlig. Advokat Torkjell Solbø har bistått 70-80 franchisetakere og beskriver et samfunn etter Reitans modell i Finansavisen 28/9-12: «I så fall får vi et føydalsamfunn - et næringsliv bygd opp av leilendinger». Han illustrerer forholdene ved å vise til klienter som «må betale på gjeld til Reitan i 30 år etter å ha vært franchisetakere en kort periode». All risiko er individualisert, mens Reitan fremdeles kan sole seg i glansen av de som lykkes.
I tillegg til arbeid langt ut over alle arbeidstidsregler, er det to måter franchisetaker kan sikre egen økonomi på: Mer salg eller reduserte utgifter til ansatte. Siden Reitan fastsetter priser og åpningstider, er det viktig for franchisetaker å holde lønnskostnadene nede. De ansatte vet at alle lønn- og personalutgifter må dekkes av butikksjefen, som de ser jobber steinhardt og kanskje sliter med å få hjulene til å gå rundt. Konsekvensen blir ofte at de avstår fra å kreve tariffavtale av hensyn til franchisetaker. De når uansett ikke fram til de som sitter på pengesekken, Reitan-familien.
Reitan kan framstå som en mann som ikke har noe imot fagbevegelse, den jobben ordner systemet. Som han sikkert ville sagt det selv; «gennialt, sjø». Hvis noen likevel krever tariffavtale, har ikke Reitan noe imot det. Han har sikret sine inntekter uansett gjennom en franchiseavgift på all omsetning i butikkene. Alle kostnader faller på franchisetaker.
Reitans ideologi underbygger at det er greit å gjøre det som tjener deg - alle er jo egoister, ikke sant? Hvis noen vil jobbe for den lønna du tilbyr, må det være greit? Skulle du likevel stille krav er det bare fordi du ikke er villig til å «unne og beundre».
Betoning av egoisme som drivkraft, er farlig. Sammen med vektleggingen av å «unne og beundre» vil dette i praksis legitimere et samfunn med vesentlig større forskjeller enn det flertallet i Norge ønsker. Skulle Reitans ideer få gjennomslag, vil maktkonsentrasjonen og den skjeve fordelingen av verdier vi nå ser i franchisevirksomheten hans være en forsmak på de forskjellene og den elitismen vi kan få. Frihet og demokrati for alle - og ikke bare ladejarlen - forutsetter et Norge drevet etter helt andre prinsipper enn franchise.
Dette er en kortversjon av en artikkel i Manifest Tidsskrift.
«Hvis noen vil jobbe for den lønna du tilbyr, må det være greit?»