Norge må nå for all del unngå å gjøre samme feil som rammet «tyskerbarna» og de norske mødrene deres så hardt etter at andre verdenskrig var over. Mange av disse ble som kjent av norske myndigheter tvangssendt til et sønderbombet Tyskland, et land som var helt fremmed for dem.
Hatet fikk lov til å herske etter at okkupasjonen av Norge var over, og dette hatet gikk spesielt hardt ut over «tyskerbarna» og mødrene deres, men også vi som er etterkommere av landssvikdømte NS-medlemmer har fått vår del av dette hatet. Selv om mange av oss er født mange tiår etter at andre verdenskrig var over.
Det er ikke mer enn noen få år siden at Norge ble stevnet for menneskerettskommisjonen i Strasbourg nettopp for den inhumane behandlingen av «tyskerbarna» og mødrene deres. Mange av mødrene ble fratatt sitt norske statsborgerskap, og mange av «tyskerbarna» havnet på statlige barnehjem i Tyskland.
Da krigen i Bosnia i 1995 var over, var Norge ett av landene som høyest talte barnas sak. Norges offisielle holdning var å ta spesielt godt vare på barna, etter en borgerkrig som rammet sivilbefolkningen særdeles hardt. Dette er helt andre toner enn det som Norge frontet overfor «tyskerbarna». Og nå altså også IS-barna og mødrene deres.
En nasjon bedømmes ut fra hvordan man behandler sine «fiender» og de som faller i unåde. I så fall har ikke Norge spesielt mye å skryte av. Igjen er vi i ferd med å straffe barn, de som selv aldri fikk lov til å ta sine egne valg. Hvor er humanismen som vi holder så høyt her i landet? Hva med menneskerettighetene?
Hvis IS-barna og mødrene deres nå ikke får lov til å returnere til Norge, viser vi for all verden at vi slett ikke har lært noe som helst siden 1945.