ANNONSE
HVA SKJEDDE? Det er 9. august og Karsten Warholm har skjønt at han faktisk kom først i mål i finalen under VM i London. FOTO: DAVID J. PHILLIP/NTB SCANPIX

HVA SKJEDDE? Det er 9. august og Karsten Warholm har skjønt at han faktisk kom først i mål i finalen under VM i London. FOTO: DAVID J. PHILLIP/NTB SCANPIX

Vis bildetekst

«Løp gutter, løp»

Korrupsjon, doping og hemningsløs pengebruk. Vi vender tilbake til det enkle.

Å oppsummere et idrettsår handler mer og mer om det usportslige, om hvordan idretten utnyttes og misbrukes. Toppidrettens pris blir til slutt så høy at idretten mister sin legitimitet. Kan vi la oss fascinere av prestasjoner innrammet av juks?

Svaret er nei. Men så velger vi å tro at det er noen ekte prestasjoner der ute og klamrer oss til dem. Så la oss glemme pengebruken i Norges Idrettsforbund, den internasjonale korrupsjonen og Therese Johaugs salvedrama. Breddeidretten blomstrer. Den ekte idrettsgleden vil aldri dø.

Løping er den idretten som alle land kan delta i, som har det enkleste utgangspunktet og der utstyrshysteri har minimal innvirkning. Derfor haker vi av prestasjonene til Karsten Warholm og Sondre Nordstad Moen. De minner oss om at penger ikke er avgjørende. Men dedikasjon, treningsvilje og gleden over å utvikle seg.

Karsten Warholm var inntil i år stort sett en notis i riksmediene. Vi registrerte hans framgang, men anså det som helt urealistisk at han til slutt skulle toppe «Edwin Moses»-øvelsen 400m hekk. Det gjorde han i VM-finalen i London med legenden ringside. Historien bak prestasjonen minner om såre enkle oppskrifter vi har hørt om før. Et godt lokalt idrettsmiljø der glede og trivsel har vært viktigst, kombinert med dyktige trenere som har utviklet et potensial.

Øyeblikket i London da Karstan Warholm ikke minst skjønte at han hadde vunnet, ble årets moment i norsk idrett. Det er sjelden de oppstår. Og svært sjelden i løpsøvelser.

Fukuoka maraton 3. desember var det ingen fokus rundt. Ingen tv-sending og dermed ikke noe øyeblikk av fellesskap. Men Sondre Nordstad Moen hadde altså løpt urøvelsen maraton på 2.05,48, en tid som ingen utenfor Afrika har oppnådd.

Selvfølgelig kom dopingspekulasjonen tidlig. Det må alle som leverer topprestasjoner leve med. Nordstad Moen hadde revolusjonert sin egen treningshverdag, og han mener at han ikke hadde tålt den treningen som 20-åring som han nå absorberer som 26-åring. Og det største grepet var selvsagt å flytte til Kenya og trene der. Hans italienske trener Renato Cavano lagde et opplegg han ville prøve på på heltid. De færreste kan holde på slik.

Tre dagers sykdom i løpet av 14 måneder og ingen skader hjalp også på progresjonen. 2.05,48 er en snittfart på over 20km i timen, og alle som har prøvd seg på en tredemølle skjønner hva det handler om. Nå løper han inn i 2018 som et lysende norsk idrettsnavn som bare de interne hadde hørt om for et år siden. For nye talenter vi alltid blomstre. Hvis de holder seg til den enkle oppskriften som norsk idrett er tuftet på. Fellesskapet i breddeklubbene kan løfte deg fram.


nyemeninger Meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!