Lærer vi leksen fra tsunamien?

Skrevet med Florent Baarsch, medblogger på www.klima-tuvalu.no.

På Tuvalu, en lavtliggende øystat midt i Stillehavet der høyeste punkt rager 4,5 meter over bakkenivå, er det ikke mye å gjøre for å beskytte seg mot store bølger.

Regjeringsbygningen er den høyeste og sikreste bygningen og også hovedstadens krisesenter. Det er hit man skal dra når naturkatastrofer, som tsunamier, truer øya. Men ærlig talt, hva hjelper det egentlig å være maksimalt 12 meter over bakken, i et tre etasjers murhus, dersom en stor flodbølge skulle komme i vår vei? Noen av tsunami-bølgene i 2004 var opptil 30 meter høye, bølgen som traff Japan målte 10 meter. På de små 1,4 kvadratkilometerne som hovedstadens 5000 innbyggere bor på, er det faktisk ingen steder å gjemme seg.

På lavtliggende øystater som Tuvalu gjør de geografiske forholdene, den isolerte plasseringen og dårlig utbygd infrastruktur og evakueringssystemer, øyboerne utrolig sårbare.

Nærmeste hjelp utenifra ligger 1000 km unna (Fiji) og øyboerne er fordelt på ni forskjellige øyer og atoller. Endel lever også nærmest helt alene på de knøttsmå øyene som utgjør atollene.. Eneste måte å frakte folk fra en øy til en annen de to ferjene som går mellom øyene. Det gjør en redningsaksjon svært vanskelig, om ikke umulig

De ytre øyene har ikke mye solid infrastruktur, slik vi har på Fogafale (hovedøya i atollen Funafuti - hovedstaden). For de som bor utenfor Fogafale (halvparten av Tuvalus befolkning) er det mest solide bygningen kirken. Eneste kommunikasjon med sentrum går gjennom satellittelefoner (om de fungerer), en skrantende mobildekning og radio. Redningsmannskapene kom ikke fram før midnatt til de tre familiene som bor på en av de yterliggende øyene her på hovedøya, til tross for at denne bare ligger en times lang båttur over lagunen. Hva da med den nordligste øya som ligger 30 timer unna med ferje?

Tuvalere lever av og med havet. Barna leker alene i bølgene og fanger fisk fra de er en neve store. Mennene drar ut på sjøen for å fiske i hver ledige stund. Tuvalus fremste eksportvare er sjømenn og landterritoriet er spredd ut over ni øyer midt i Stillehavet. Derfor kjenner tuvalere også havets krefter og respekterer dem.

Man skulle kanskje tro at disse øyboerne er vant til katastrofevarsler som denne, men de tuvalerne vi snakket med var reddere enn vi forventet, mye reddere enn vi var. Mange tok hele familien og bøtter med mat og drikke til regjeringsbygget, spredde ut den tradisjonelle pandanusmatten (som de fleste her sover på) og forberedte seg på en natt i korridorene. Andre tok et siste farvel med familie og venner og ventet heller på bølgen hjemme.

Tsunamier og jordskjelv er ikke noe vi mennesker kan kontrollere, i motsetning til orkaner og stormer – naturkatastrofer som allerede stiger i styrke og frekvens.

Øyboerne har fremdeles orkanen Bebe (1972) klart i minne. Da ble mesteparten av bebyggelsen på Funafuti meid ned, regjeringsbygget ble totalskadet, nesten alle de 125 husene ble ødelagt og 700 endte opp hjemløse. Den fire meter høye og 19 km lange steinveggen som orkanen skylte opp står fortsatt. I 1972 bodde det rundt 871 mennesker på Funafuti. Hva slags skade kan en orkan som Bebe gjøre på den urbaniserte hovedstaden i dag?

(Bilde: Florent Baarsch)

Da Nye Meninger lanserte helgens debatt, mente noen at det ikke er verdt å fylle spalteplass med flere dommedagsprofetier. Det mener ikke vi heller. Det er mye mer rasjonelt å bruke plassen til å fokusere på hvordan vi kan redusere skadene av fremtidige naturkatastrofer og hvordan vi kan forhindre de katastrofene som vi faktisk har makt til å forhindre.

Selv om jordskjelv og tsunamier ikke har samme opphav som stormer og orkaner, vil konsekvensene på små lavtliggende øystater bli mer og mer ødeleggende. Ettersom det vil bli flere og flere stormer og at vi, gjennom våre aktiviteter og utslipp kontrollerer styrken og antallet, er det på tide å forstå to ting:
(1) Vi, innbyggere av rike og industrialiserte land, må hjelpe tuvalere og andre øyboerne og sårbare mennesker med å takle bølgene enten de er skapt av orkaner eller jordskjelv. (2) Vi må også gjøre vårt for å redusere risikoen for fremtidige naturkatastrofer ved å redusere våre bidrag til klimaendringer.