Endringer i NATOs rolle og svarene vi sitter igjen med etter Afghanistan-rapporten og nå nylig Libya-rapporten, fordrer en grunnleggende debatt om bruken av militærmakt har fungert etter hensikten.
NATOs troverdighet og Norges sikkerhet er tett sammenvevd. Samtlige regjeringer har hatt dette som en bærebjelke i sin utenrikspolitikk siden alliansen ble stiftet i 1949. Perioden fram til 1990 var en relativt stabil periode, der NATO og Norge hadde en avklart relasjon og arbeidsdeling. Norge var viktig for å beskytte NATOs nordflanke, og levere etterretningsinformasjon om Sovjetunionens operasjoner i nord. Men fra 1990 til 2014 virket det som alliansen dormet av. I den liberale verdensorden var det krig mot ondskap som var legitimitetsgrunnlaget.
Deltakelse i internasjonale militære operasjoner de siste tiårene, eksempelvis Balkan, Afghanistan og Libya, har vært en form for investering i NATOs sikkerhetskapital – noe som ville gi enkeltland avkastning man kan hente ut på et senere tidspunkt. Etter den kalde krigens slutt har alliansen gradvis gått fra å forsvare territoriene, til å forsvare vagere interesser. Konsekvensen av dette har vært en glideflukt fra alliansens opphav til operasjoner med vanskelige politiske målsettinger som utvikling, fred, rettigheter og demokrati – med påfølgende negative resultater. Militær makt har sitt formål. Den politiske erfaringen etter den kalde krigens slutt må være at dette formålet ikke er utvikling av stabile demokratier.
Etter 2014 ser vi at Russlands selvhevdelse, kombinert med NATOs utvidelse, gjør at alliansen igjen finner tilbake til sitt gamle oppdrag om kollektiv sikkerhet for medlemmene. Men dette representerer også en utfordring for alliansen, særlig fordi man ikke har tenkt på at land som kommer innunder alliansens paraply må ha egne militære kapasiteter. NATO er ikke mer enn summen av sine enkelte komponenter. Dette blir ekstra tydelig hvis man ser på eksempelvis Litauen. Litauerne har et luftforsvar bestående av fem «kampfly». Men i realiteten er disse flyene gamle L-39 Albatross fra 1970-tallet med lav toppfart, og fullstendig uegnet til å håndheve luftrommet over landet. Derfor har NATO nå svart på sitt kall med tilstedeværende avskrekking.
Dersom et russisk kampfly flyr inn i litauisk luftrom, vil ikke de gamle Albatrossene kunne gjøre mye. Litauerne hadde blitt passive tilskuere med manglende virkemidler til å håndheve egen sikkerhet. Med historien mellom disse landene i mente, er det enkelt å forstå hvorfor litauerne ønsker hjelp utenfra. NATO, inkludert Norge, er derfor på plass i flere områder i Litauen med både bakkestyrker og kampfly. Flyene står klare – med missiler og klarerte piloter på stand by i tilfelle skarpe operasjoner. Dette er ikke trening, skal de opp i lufta er det fordi fremmede fly befinner seg på steder de ikke bør være. For innbyggerne i Litauen betyr dette at luftrommet over hodene deres igjen er kontrollert av alliansen de er stolte medlemmer av.
For Norges del betyr det at NATOs karakter skifter tilbake til det den startet som, men med en bredere medlemsmasse strekkes også alliansen mer internt da den har flere å forsvare. Norge forbereder seg på dette ved å investere i det som ses på som det mest fleksible militære virkemiddel en stat kan ha: moderne kampfly. Luftmakten er nemlig den som er lettest å få på plass, uansett hvor den trengs, enten det er for å sende signaler eller å drive nærstøtte til fraksjoner i en borgerkrig. Når det siste F-35 kampflyet har landet i Norge vil vi ha 48 fly her hjemme, og fire i USA – totalt 52 fly. Det er den største investeringen Fastlands-Norge noen gang har gjort.
Revitaliseringen av gamle fiendebilder, kombinert med utvidelsen av medlemsmassen og bruk av egen kapasitet til å forsvare territoriene til sine medlemsland, gjør at NATO nå oppfattes som mer relevant enn på mange tiår – alliansen trener og virker sammen. Samtidig ser vi at USA på sin side krever at andre medlemsland skal bære en større del av kostnadene og bruke mer av bruttonasjonalprodukt på forsvar. Norge skal bruke «opp mot» 2 prosent innen 2024, vårt forsvarsbudsjett er i dag på rundt 55 milliarder kroner. Litauen bruker 2,1 prosent av BNP og har et budsjett på rundt 8 milliarder kroner. NATOs relevans er å muliggjøre at også de som har 8 milliarder til rådighet i forsvarsbudsjettet, føler trygghet mot en nabo som opptrer bøllete.
NATOs rolle som verdenspoliti ble gravlagt i tåken etter Ukraina. Dette betyr antakelig – paradoksalt nok – at Norges rolle i alliansen blir viktigere framover, gitt vår posisjon og de kapasiteter som nå fases inn i Forsvaret. Anskaffelsen av F-35 kampfly vil integrere oss ytterligere i NATOs strukturer. Disse flyene representerer en realpolitisk kapital Norge kan sette inn dersom NATO ber om det. Det vil koste, men sammen med etterretningen i nord, levert fra nye F-35, P-8 overvåkingsfly og ubåter, vil dette være Norges fremste bidrag til et NATO som går tilbake til sin rolle fra den kalde krigen.