Mange nordmenn greide å flykte fra forfølgelse her hjemme, mens andre møtte en stengt dør og hundrevis fikk en brutal død i gasskamrene i Tyskland. Etter denne skammen og kanskje i et forsøk på å rette denne urett, meislet diplomatene den internasjonale flyktningkonvensjonen, som skulle sikre beskyttelse for mennesker på flukt. Noen år før hadde nordmannen Fridtjof Nansen vist at det er mulig å redde hundretusenvis av mennesker på flukt når det finnes politisk vilje til å redde liv og flyktningkonvensjonen bærer preg av nordmannens arbeid.
Syttitre år senere er det millioner av mennesker på en fortvilet marsj på leting etter beskyttelse, mens her hjemme kjemper de største norske partiene om å finne de mest effektive metodene for å stenge dørene til Europa for fluktens ofre. Dersom forkjemperne av flyktningkonvensjonen hadde levd i dag, ville de undret seg om hvordan vi er i stand til å glemme de fortvilte rop av mennesker som døde fordi dørene var lukket. Vi svikter dem alle. Å lukke dørene slik situasjonen i verden er i dag er det samme som å låse dørene til et bygg som står i flammer mens mennesker fremdeles er inne og roper om hjelp. Vi hører dem ikke.
Det er viktig å stille seg spørsmålet: hvis den enkelte av oss kunne, ville vi selv ha stengt døren? Ville vi ha sagt til folk, ansikt til ansikt, at de må stille seg i kø og vente på tur, selv om vi innerst inne vet at det aldri vil bli deres tur?
For mange år siden kom jeg til Norge som flyktning takket være en idealistisk norsk diplomat og en visjonær utenriksminister, i en tid der det å kjempe for andre menneskers frihet var en ledestjerne i norsk politikk. Som voksen har jeg jobbet i noen av verdens vanskeligste konfliktområder og sett menneskers lidelse på nært hold. Jeg har holdt døende mennesker i hånden og forsøkt å lindre deres smerte. En viktig del av jobben når man jobber med mennesker i nød er å finne hvilke ressurser de selv har og hvilke tanker de har om fremtiden. Uansett hvor jeg har vært, finner jeg at mennesker som har evner til å skape seg et godt liv, om de bare fikk sjansen til å leve verdig og i trygghet. Folk er ressurssterke og prøver så godt de kan å overleve, prøver på å få jobb, utdanning, en fremtid. Av og til er det også barna som må ut på farlige jobber eller tigge eller prostitusjon. Kvinner og barn er lette ofre for ny vold og mer undertrykking, også etter at de burde være på et trygt sted.
For meg er det å snakke om hva en flyktning opplever ingen intellektuell øvelse eller et forsøk på å karre prosentpoeng i en lokal meningsmåling. Hvert eneste sekund utsettes mennesker verden over på de mest grusomme forbrytelser, ofte av sine egne myndigheter. De har ofte ingen annen utvei enn det å flykte, forlate det de har brukt generasjoner på å bygge opp og bringe med seg håpet om at en dag skal de se sitt hjem og sitt land. Noen av dem finner en relativ trygghet i et fattig land like ved. Slik er situasjonen for millioner av mennesker som har reist fra Syria, Sør Sudan, Yemen, Afghanistan, DRC, Myanmar, Somalia, Nigeria. Mange av nabolandene til disse huser storparten av verdens flyktninger og bærer alene en byrde som ikke burde være deres alene. Noen fortsetter reisen etter trygghet og noen svært få kommer til Norge.
I denne situasjonen er det et politisk paradoks at mens Norge gjør en god jobb for gode humanitære løsninger og rett til asyl der krisene skjer, ønsker det politiske flertall å ikke gi folk beskyttelse i vårt land når de banker på vår dør.
Vi er en nasjon bygget på humanistiske prinsipper i Nansens ånd – derfor skal vi lytte til våre medmenneskers bønn om beskyttelse. Vi må ikke låse døren til en verden i brann.