Kvotert demokrati

I dag er det FNs internasjonale dag for demokrati. Dagen har blitt markert siden 2008 og er et forsøk på å få FNs medlemsland og ulike organisasjoner verden over til å fokusere på demokratiets betingelser. Hendelsene i Oslo og på Utøya 22. juli får oss til å se denne merkedagen i et litt annet lys. Vi har blitt minnet om at vårt styresett ikke er noe vi kan ta for gitt, og om at det finnes krefter også her til lands som vil demokratiet til livs. En av våre klare utfordringer er derfor å sikre at demokratiets utøvelse preges av mangfold. I lokalvalget i Norge i 2007 «forsvant» for eksempel 500 kvinnelige kandidater på veien fra listekandidat til innvalgt representant. Det gjenstår å se hvordan kjønnsfordelingen i landets kommunestyrer og fylkesting blir etter årets valg.

Årets viktigste demokratiske endringer utenfor norske grenser har skjedd i Nord-Afrika og Midtøsten. Gamle, autoritære regimer er kastet. Den arabiske våren har tent et håp om flere og mer synlige kvinner på den politiske arenaen i regionen. Mange unge kvinner har frontet endringene og mobilisert gjennom sosiale medier. På Tahrir-plassen i Kairo sto kvinner og menn skulder ved skulder. Men i overgangen fra demonstrasjoner til arbeidet med å få på plass nye demokratiske institusjoner, har kvinnene flere steder mistet sin synlighet. Komiteen som skal utarbeide ny grunnlov i Egypt, har ikke funnet plass til en eneste kvinne. Nå frykter kvinner i regionen at sharialover skal bli mer retningsgivende enn menneskerettigheter i den videre samfunnsutviklingen.

Religioner eller kulturer som fastslår at kvinnens plass er i hjemmet og ikke som aktiv samfunnsaktør, hindrer deres deltakelse i det politiske liv mange steder i verden. Andre steder blir valgsystemet et hinder. Flertallsvalg i enmannskretser favoriserer etablerte politikere og gjør det vanskelig for nye kandidater å slippe til. Mange kvinnelige kandidater har dessuten langt større problemer enn deres mannlige motkandidater med å skaffe finansielle støttespillere til en dyr valgkamp, som flere steder i verden dekkes av kandidaten selv. I tillegg mangler ofte kvinner det samfunnsnettverket som er nødvendig for å markere seg, for eksempel innen media og næringsliv, og ikke minst mangler de erfaring.

Globalt sett er kvinner sterkt underrepresentert i prosesser og institusjoner som regnes som hjørnesteiner i et demokrati. Rent formelt er de fleste av verdens kvinner sikret retten til å delta i valg, både som velgere og kandidater. Men kvinner stiller sjeldnere til valg enn menn og når de stiller som kandidater, blir de sjeldnere valgt. I dag er kun 19,3 prosent av verdens parlamentarikere kvinner. Det har skjedd en positiv utvikling, men den har gått svært langsomt.

Spiller det noen rolle om 80 prosent av verdens parlamentarikere er menn? Går den manglende kvinnerepresentasjonen en rekke steder utover demokratiets legitimitet? Det er selvfølgelig ikke sånn at alle kvinner alltid tenker på kvinners beste, eller er enige om hva dette beste består i. Det er heller ikke alle menn som er bremseklosser i arbeidet med å få et mest mulig likestilt samfunn. Det er imidlertid helt klart at kjønnsbaserte erfaringer fører til at kvinner og menn bringer ulike synspunkter, prioriteringer, mål og virkemidler inn i politikken.

Rapporten «In Pursuit of Justice» fra UN Women viser at en økning av kvinners deltakelse i parlamentene rundt om i verden ofte har blitt etterfulgt av juridiske reformer. Disse er med å sikre kvinners plass innenfor rettssystemet og gir et juridisk vern av deres grunnleggende rettigheter som er nedfelt i FNs kvinnekonvensjon. Kvinners økte deltakelse har ført til at flere kvinner har fått juridisk rett til arv, prevensjon og abort og til å eie land. Dette vil igjen ha betydning for deres økonomiske stilling. Kvinnelige politikere har ikke bare et annet syn på lovverket enn menn, de gjør også andre budsjettprioriteringer. En studie fra Louisiana State University viste for eksempel en tydelig sammenheng mellom andelen kvinnelige representanter i norske kommunestyrer og kommunens vilje til å gi barnepass prioritet i budsjettet.

Kvotering som virkemiddel blir av FN vurdert som det mest effektive tiltaket for å fremme kvinners deltakelse i det politiske liv. Av 28 land som har en kvinneandel på 30 prosent eller mer i parlamentet, har minst 23 benyttet seg av kvoteringsordninger. Kvinnelige politikere er gode rollemodeller for sine søstre. Ved å styrke grasrotorganisasjoner som arbeider med kvinnemobilisering og aktiv opplæring av kvinner i politikk, bygger vi dessuten selvsikre kvinner som tør å innta den mannsbastionen politikken er i de fleste land.

De politiske partiene har siden 22/7 vært opptatt av å verne demokratiet. Vi håper at engasjementet strekker seg forbi valgdagen og utover landets grenser. Mange ser på Norge og de skandinaviske landene som rollemodeller for kvinners deltakelse på alle samfunnsarenaer. Samtlige av de norske politiske partiene, med unntak av Fremskrittspartiet, har innført selvpålagt kvotering ved nominasjon til valglistene. Ved årets kommunevalg var andelen kvinnelige listekandidater 42 prosent. Men, å oppfordre til kvinnekvotering er ikke nok. Kvinners deltakelse er avhengig av politisk vilje. Norske politikere må derfor gjøre sitt for å påvirke sine søsterpartier i sør til å ta i bruk de virkemidlene som vi vet fungerer. Norge må øke de økonomiske bidragene til kvinne- og likestillingstiltak i sør med særlig vekt på styrking av kvinners politiske og demokratiske rettigheter. Norske politikere må også ha et spesielt søkelys på kvinners rettigheter og medvirkning når de deltar i menneskerettighetsdialoger. De må kreve at lokale kvinner får mulighet til delta, og ikke la seg stoppe av påstander om at dette ikke er forenlig med landets kultur. Et sterkt demokrati er et demokrati der alle deltar.