Ingen vet nøyaktig hvor mange kvinner som dør i forbindelse med fødsel og graviditet hvert år. Verdens helseorganisasjon anslår at det kan dreie seg om i underkant av 300.000 kvinner. Det vi vet, er at det som kalles kvinne- og mødrehelse oppfattes som en særinteresse, et litt smalt tema, i altfor store kretser. Det er det tusenårsmålet FN sliter mest med å nå. I svært mange land er den dagen en kvinne føder fortsatt den farligste dagen i en hennes liv. Det er opprørende å tenke på.
Heldigvis er det ikke sånn i Norge – for de aller, aller fleste. Vi har et fantastisk helsevesen. Som attpåtil er gratis og tilgjengelig for alle. I alle fall er det tilgjengelig i teorien. Og i alle fall for folk i sentrale strøk. I Finnmark har Helse Nord bedt gravide planlegge fødselen sin og holde seg i nærheten av sykehuset den siste uka før termin. De ber kvinnene ta ansvar for å løse problemet som er skapt etter at helseforetaket har kløna så mye at det ikke finnes et godt nok luftambulansetilbud i regionen.
På Haukeland sykehus har noen kloke hoder funnet ut at enkelte kvinner kan skrives ut allerede seks timer etter fødselen. Planen er at halvparten av alle fødende skal ut etter 6–8 timer når den nye fødeavdelingen står klar. De ansvarlige sier at dette kommer til å gå helt fint. De nybakte mødrene skal jo få besøk av en jordmor hjemme. Men jordmødrene og kvinnene er ikke like sikre. Jordmorforeningen frykter økt spedbarnsdødelighet.
Aller mest provoserende er likevel den behandlingen kvinner får når noe går galt under fødselen. Selv om helsetilbudet er gratis, forventes det at kvinner selv må ta den økonomiske smellen – ofte resten av livet – dersom noe går galt.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
De siste dagene har NRK publisert flere saker om kvinner som blir rammet av alvorlige skader på grunn av feilbehandling. Likevel møtes de av et system som holder igjen erstatninger og gjør klageprosessen til et ørkesløst og utmattende arbeid. Tonje Salen sier rett ut at kvinner må få vite at de selv står økonomisk ansvarlig hvis noe går galt under fødselen. Etter sin første fødsel som 22-åring, en fødsel som varte i to døgn med rier så å si uten framdrift, hadde hun endetarmsrift, gangvansker, tegn på ribbeinsbrudd, hofteleddsvridning og gjensydde morkakerester, forteller hun til NRK. Da hun sa fra til helsepersonell om at hun hadde vondt, var svaret «ja, det er vondt å føde». Til tross for voldsomme smerter, fikk hun ikke smertestillende fordi hun skulle amme. Hun ble skrevet ut og sendt hjem etter fire dager. Til slutt ble hun kjørt tilbake til sykehuset med voldsomme smerter, i ambulanse. Morkakerestene hadde skapt en kraftig infeksjon. I dag er hun delvis ufør. Kravet om pasientskadeerstatning er avslått.
Hele 71 prosent av alle søknader om erstatning etter fødselsskader blir avslått av Norsk pasientskadeerstatning (NPE). Det er ille nok i seg selv, men begrunnelsen er enda verre. Det holder nemlig ikke at man er utsatt for en stor og alvorlig skade. Den må, ifølge avdelingsdirektør i NPE, Anne-Mette Gulaker, «måles opp mot risikoen». Og videre: «Selv om Norge er et trygt land å føde i, vil en fødsel alltid kunne innebære en viss risiko».
Smak litt på den. Siden det er en viss risiko knyttet til å føde, må norske kvinner bare akseptere at vi ikke får erstatning dersom vi blir varig uføre eller skadd for livet. Er det noen som i fullt alvor tror at vi hadde hatt samme regel for menn, dersom det å få barn var like farlig for dem?
Vibeke Sætherskar måtte kjempe i elleve år før hun fikk erstatning. Hun ble skadet under fødselen slik at hun har problemer med å holde på avføring. Hun turte ikke gå ut på flere år. Dette er ikke en risiko man skal måtte akseptere. Mange av de plagene kvinner får etter en fødsel er tabubelagte og vanskelige å snakke om. Det i seg selv burde være et argument for en smidig, imøtekommende erstatningsordning med lav terskel. I stedet har vi det motsatte.
Få – om noen – land har en kvinnelig befolkning med så høy yrkesdeltakelse og så høy fødselsrate som Norge. Enhver politiker og økonom vil si seg enig i at uten norske kvinner som føder, stopper Norge. Hadde vi ligget på snittet for OECD-land når det gjelder kvinnelig yrkesdeltakelse, ville det økonomiske tapet tilsvart hele oljefondet.
40 år etter at Likestillingsloven ble vedtatt, er nettopp dette glansbildefortellingen om likestillingslandet Norge. Men når det kommer til et av de viktigste bidragene kvinner gir – det å føde nye innbyggere – går utviklingen gal vei.
Norske kvinner går på jobb hver dag selv om vi bare tjener 85 prosent av det mennene gjør – stort sett uten å klage. Vi føder barn selv om vi må bære den økonomiske risikoen på egen hånd hvis noe går galt, og selv om foretakene skjærer ned på barselomsorgen.
De tre kvinnene som sitter på toppen av regjeringen bør ikke ha store vanskeligheter med å komme på hva de skal gi sine medsøstre i 40-årspresang.
Lest denne?: Frp-topp: – Det er biologiske forskjeller som gjør at kvinner vil jobbe mindre enn menn