Jeg fødte tvillinger på Tromsø universitetssykehus i 2012. Tilliten jeg hadde til helsepersonellet var stor. Fødselen var overveldende, men jeg var i lykkerus etter å ha blitt mor. Allmenntilstanden var dårlig etter utskrapning og problemer med blodtrykket, så far tok seg av barna til jeg ble bedre. Til tross for dette så hadde jeg ingen klager. Det var min første fødsel og jeg visste ikke hva jeg kunne forvente.
I etterkant slet jeg med store fysiske og psykiske skader. Muskler, nerver, urin- og analinkontinens, dårlig selvbilde, fødselsdepresjon, et noe anstrengt forhold til mat, og selv etter å ha gjennomført flere operasjoner, vil jeg aldri bli helt bra. Fødselsdepresjonen var sterkt knyttet til fødselsskadene. Mine fysiske skader ble ikke oppdaget før åtte måneder etter jeg hadde født da jeg krevde å bli ordentlig undersøkt, jeg kjente jo at noe var alvorlig feil. De jeg møtte i helsesektoren, mente at jeg måtte gi kroppen min tid til å hele seg selv. Vi var alle i live, men det føltes ikke bra.
Før fødselen ble jeg beroliget med at det var veldig liten risiko for at det skulle inntreffe skader for mor. Ingen nevnte at statistikken hadde store mørketall og ingen nevnte at dersom det ble brukt tang eller vakuum ved fødselen, så regnes det som livreddende behandling og at eventuelle skader på mitt underliv ville være helt normalt. Jeg stolte på informasjonen jeg fikk. I ettertid så skjønner jeg at mange sliter med samme utfordringer som meg, at jeg ikke er alene.
Ifølge tall fra Medisinsk fødselsregister får i underkant av 900 kvinner i året, i Norge, større fødselsrifter i underlivet, ved vaginalfødsel. Mellom femten og tretti prosent av de med de mest alvorlige skadene får varige men. Imidlertid er dette bare de som er registrert, for ifølge Pål Øian, professor og overlege ved Kvinneklinikken ved Universitetssykehuset Nord-Norge, så finnes det faktisk ingen fullgod oversikt, over hvor mange kvinner i Norgesom får varige skader etter fødselen. For de tilfellene som hovedsakelig blir registrert i Medisinsk fødselsregister, er de skadene som oppdages under eller rett etter mødre har født. Da sier det seg selv at det er store mørketall.
Helseminister Bent Høie uttalte til NRK Nordland at det ikke skal gjøres unntak for fødende kvinner i erstatningssaker. Han sier; hvis man får behandling for en sykdom har man rettigheter dersom det skjer en skade, skal du føde må du ta risikoen selv.
Regjeringen må ta ansvar og tilrettelegge for fødende kvinners helse og fremtid. Ta kvinnehelse på alvor og se verdien i å investere i selve bærebjelken i ethvert samfunn. Tenk om ingen vil ta risikoen med å føde vaginalt og velger planlagt keisersnitt, eller velger bort barn grunnet for høy risiko? Statistikken viser at tallene går i feil retning og risiko utgjør en del av svaret på hvorfor.
I bakhodet ligger bekymringen for at jeg skal bli verre, når jeg blir eldre og har mindre østrogen i kroppen. Og jeg er ikke alene. Om man får snudd livet sitt så på hodet etter en fødselsopplevelse innen det norske helsevesen, så må man få økonomisk hjelp og emosjonell støtte.
Ifølge NRK Nordland (5. juni 2018), fikk 70 % av 552 kvinner som søkte om erstatning for fødselsskader, avslag. Det betyr at over 380 kvinner har i dag store problemer fordi de valgte å ta risikoen ved å bli mor. I tillegg finnes de kvinnene som ikke vet at de kan søke erstatning og dem som ikke klarer, eller tør å søke. Jeg er ifølge statistikken, en av de heldige, for jeg klarer foreløpig å jobbe og har blitt tilkjent erstatning, men ut ifra andres erfaringer, så skal jeg ikke regne med at det utgjør så mye, så min økonomiske fremtid blir likevel ikke sikret. For en fødselsskade påvirkes av hormoner og det finnes ikke en garanti for at de operasjoner jeg har gått igjennom, vil kunne hjelpe meg resten av livet.
Å få barn er en fantastisk opplevelse, men å føde barn er ingen enkel sak. Det er vesentlig at fødende kvinner kan stole på at de får økonomisk, praktisk og emosjonell støtte dersom fødselen resulterer i skader. Per i dag har vi selv valgt å risikere vår fysiske og psykiske helse, kropp, familie, sex- og sosialt liv i det øyeblikket graviditeten var et faktum. Ble vi informert om dette? Står det med liten skrift at med mindre du får helsepersonell som er kompetente, flinke til å journalføre, har tid til å journalføre, har tilgang til et bra journalføringssystem og villige til å innrømme faglige feil så er du selv ansvarlig? Er det mulig å trumfe alle kroppens systemer og føde feil?
Om dere ønsker at vi føder flere barn, så må dere også ta bedre vare på kvinner som føder og støtte oss i tida som følger etter fødsel. Det er nemlig kvinner som føder barn.