Innlegget er skrevet sammen med Torunn L. Tryggestad, forsker og prosjektleder, PRIO
Kvinners økonomiske rettigheter eller selvbestemmelse brukes som forhandlingskort på toppmøter og konferanser når det forhandles om verdens utvikling. Dette kan ikke fortsette.
Siden 1990 har antallet mennesker som lever i ekstrem fattigdom blitt redusert med 700 millioner. Ifølge FN har tusenårsmål 1, om å halvere ekstrem fattigdom, blitt oppnådd, men fortsatt må 1,2 milliarder mennesker klare seg på mindre enn 1,25 dollar per dag. 70 prosent av disse er kvinner. Resultatet av FNs satsing på fattigdomsreduksjon er at menn har blitt løftet ut av fattigdom, mens kvinnene etterlates på bunnen.
Verdensbanken, støttet av EU og andre aktører, har satt seg et nytt mål om at ekstrem fattigdom skal reduseres til tre prosent innen 2030. Skal dette målet nås, må det satses på kvinner og likestilling på en helt annen måte enn i dag. Kvinners politiske og økonomiske deltakelse er helt sentrale virkemidler for å nå målet om å bekjempe verdens fattigdom.
Globalt utfører kvinner det aller meste av ubetalt arbeid, i hjemmet og ute på åkrene. Dessverre faller de ofte utenfor den delen av utviklingspolitikken som handler om å skape arbeidsplasser og sikre inntekter. På verdensbasis har 139 land grunnlovsfestet kjønnslikestilling, men snittet på kvinnelige representanter i parlamentene er likevel kun 20 prosent. Når vi i Norge i 2013 feirer at det er 100 år siden norske kvinner fikk stemmerett, har vi et ansvar for å synliggjøre disse gapene internasjonalt. Det er langt igjen til vi oppnår økonomisk og politisk likestilling for kvinner, og uten likestilling blir det ingen fattigdomsbekjempelse for alle.
Innføring av kvotering har ført til at kvinners representasjon i noen afrikanske parlamenter har økt fra 14 prosent i 1992 til 30-40 prosent i dag. Rwanda kommer best ut av alle land i verden, med en kvinnerepresentasjon på over 50 prosent. På verdensbasis benytter rundt 95 land kvotering som virkemiddel. Kvinner i politikken kan bidra til at budsjettprosesser speiler reformer og behov som også kommer kvinner til gode. Under den arabiske våren sto kvinner og jenter på barrikadene sammen med menn. I dag kjemper kvinner i Tunisia, Egypt, Yemen og Libya mot dyptgående kulturelle normer og tradisjoner. I tillegg kjemper de mot islamistiske partier som har kommet til makten ved nye valg og som nå ønsker å stramme inn lovgivning overfor kvinner.
Fattigdomsbekjempelse handler også om bærekraftig utvikling. Ofte er kvinner utelatt når løsningene på klimautfordringene skal diskuteres, og de har ikke samme tilgang som menn til statlige støttetiltak, kreditt og informasjon. Selv om kvinnene har hovedansvar for å forvalte ressursene, og dermed kjenner behovene best, blir de ikke tatt med inn i forhandlingene. Dette skaper dårligere løsninger, både for kvinnene selv og for samfunnene som helhet. Det er et behov for å se de store sammenhengene på en helt annen måte enn forskning, næringsliv, sivilt samfunn og politikere har gjort frem til i dag.
Kvinner og menn i politiske forhandlingsposisjoner må ta nye veivalg for fremtidens utvikling, for fattigdomsbekjempelse. Dette vil innebære andre typer økonomiske satsinger enn dagens. Uten at kvinneperspektivet integreres og satses på i alle prosesser, vil lederne våre mislykkes, og kvinner vil fortsatt være dem som er etterlatt i bunnløs fattigdom. Det har ikke verden råd til - verken økonomisk eller moralsk. Målet er en verden der likestilling råder, der utvikling kommer alle til gode, og der ikke 1,2 milliarder mennesker lever i ekstrem fattigdom.
På vegne av Stemmerettskomiteen arrangerer FOKUS og PRIO denne uka en stor internasjonal konferanse der mange av utfordringene knyttet til kvinners rettigheter og likestilling skal diskuteres av representanter for FN, forskere og sivilsamfunnsorganisasjoner.