Debatt

Kvinnene erobrer UD

Børge Brende går. Ine Eriksen Søreide kommer. Politikken består.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Utenriksminister Børge Brende (H) har fått nok. I motsetning til Jonas Gahr Støre som var på vakt i UD i sju år, hopper Brende av til jobb som president i Verdens økonomiske forum (WEF) etter fire år. Det er omtrent den tida norske ministre holder ut i UD. Unntaket er Hallvard Lange (Ap) som var utenriksminister i nesten 20 år. Lange stråler i ettertid like sterkt som utenriksminister som Einar Gerhardsen som statsminister. Ingen norsk politiker vil noen gang få et ettermæle som Lange og Gerhardsen.

Børges ettermæle som utenriksminister vil neppe lyse sterkt. Om Børge Brende vil det først og fremst bli sagt at han ble venner med makthaverne i Kina. På Brendes vakt fikk Norge igjen et normalt forhold til kineserne. For øvrig er det ikke mange minneverdige ting fra Brendes utenriksministertid.

Kanskje er det urettferdig. Vi kan bruke metaforen om å hoppe etter Wirkola. Børge Brende etterfulgte Jonas Gahr Støre (Ap) som hoppet bakken ned, og Espen Barth Eide (Ap) som også hoppet langt i de store bakkene. Børge Brende flakset ned på kulen – og ble der.

Brende hadde en enorm reiseaktivitet uten at det satte spor etter seg i verdenspolitikken. I NATO var han en av de lydigste i klassen. Forholdet til amerikanerne var veldig godt. Forholdet til russerne skar seg. I EU spilte han ingen rolle. Europa-politikken var overlatt til europaminister Frank Bakke-Jensen (H).

Det er fristende å sammenligne Børge Brende med utenriksminister Jan Petersen (H). Også Petersen var utenriksminister i fire år. Støre hoppet ikke etter Wirkola da han overtak som utenriksminister etter Jan Petersen i 2005.

Ine Eriksen Søreide vil bli husket som Norges første kvinnelige utenriksminister. Det er merkelig at et så likestilt land som vårt ikke har klart å komme opp med en kvinnelig utenriksminister tidligere. Vi fikk vår første kvinnelige statsminister i 1981, Gro Harlem Brundtland. Den første kvinnelige forsvarsministeren ble utnevnt i 1999, Eldbjørg Løwer fra Venstre. Etter den tid har kvinnen nærmest hatt monopol på forsvarsministerstillingen. Det er mange dyktige kvinner i utenrikstjenesten og det har vært flere gode kvinnelige statssekretærer. Men den politiske kremjobben i UD har vært forbeholdt mennene. Når kvinnene først kommer, kommer de så det suser. Med seg som ny europaminister har utenriksminister Ine Eriksen Søreide sin partikollega Marit Berger Røsland.

Om kvinnedominansen på toppen i UD får noen betydning for utenrikspolitikken, er mer usikkert. Høyre har alltid hatt et tradisjonelt og konservativt syn på Norges plass i verden. Unntaket var partiets utenriksminister John Lyng (1965–1970). Han løsnet på formelle bånd som hadde stivnet under Langes lange periode. Men Lyng var mer innenrikspolitiker enn utenriksminister. I motsetning til Børge Brende trivdes Lyng bedre hjemme enn ute i verden.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide får ikke mer å spille på siden statsminister Erna Solberg har valgt å beholde jobben som europaminister. Før Erna Solbergs tid var Europa-politikken alltid utenriksministerens hovedoppgave. Nå som Storbritannia skal ut av EU, blir Norges forhold til EU mye viktigere. Etter brexit har EØS-avtalen kommet i et nytt lys. EU-saken må derfor få topp-prioritet i UD de neste årene. Utenriksministeren er sterkt vingeklippet når EU-sakene settes bort til en egen minister.

Ine Eriksen Søreide har alltid tilhørt gruppen av lovende politikere i Høyre. Som forsvarsminister har hun levd opp til partiets forventninger. Opposisjonen reagerte sterkt da hun hemmeligholdte Riksrevisjonens rapport om regjeringens svikt med beredskapsarbeidet. For øvrig har hun kommet lett fra sine møter med Stortinget. Det vil hun sikkert også gjøre som utenriksminister.

Mer fra: Debatt