Kultur er et artig ord, for det spenner om så mye: Vi bruker det i alt fra vitenskap til religion til bildekunst; samtidig brukes om det også om kollektive ting, som for eksempel bakteriekultur eller «i India er det dårlig køkultur»; det handler om holdninger, om forfinelse, og det kan handle om dyrking og tilrettelegging for vekst.
I en periode bodde jeg i Tyskland, i fylket Thüringen, i en liten dorf, en landsby. Der nede ble det – og blir fremdeles – arrangert en årlig hornmusikkfestival. Man fyller opp et digert forsamlingslokale, Oktoberfest-style, setter opp boder og griller bratwurst-pølser og serverer øl i store krus, og det spilles selvfølgelig god, gammeldags tysk og meget intens korpsmusikk hele helga.
Men det som virkelig var fjernt, og forbauset meg mest med denne lille og veldig snåle blåsefestivalen, var at det var så innmari mange som kom! For det kom helt UBEGRIPELIG mange folk dit. Det sydet!
Og min eneste referanse var hjemmefra, Elvefestivalen, kunne man lett sammenligne denne landsbyfestivalen med, rent besøksmessig. Selv om det bodde bare noe få tusen mennesker der, var det regelrett kaos i gatene, unge som gamle, i et yrende folkeliv og en fantastisk stemning.
Og alle kom for å se på KORPS?
Jeg har tenkt mye på dette kulturfenomenet i ettertid, hvordan nettopp kulturen i Tyskland var helt annerledes enn hjemme i Drammen. For jeg selv hadde spilt i korps og visste at korpskonserter ikke akkurat trakk tusenvis av mennesker. Men her, i Tyskland, var det tydeligvis en kultur for det: En kultur for kultur, så å si.
I meningsinnlegget «Kultur er ikke viktig!» i Drammens Tidende 7. april, stiller styret i Drammen Konsertorkester seg følgende spørsmål: «Men hva er egentlig viktigst? «Har du sett denne Facebook-knappen?» eller «Drammen har Norges beste klarinettister»?», i et innlegg om hvorvidt nyhetssaker går etter å være såkalte «clickbaits» (nettartikler med populistiske og villedende overskrifter som kun går for å bli klikket på, gjerne med den hensikt i å øke nettsidens annonsesalg, journ.anm.).
Tidligere har også flere kulturaktører, blant annet forfatter Camilla Otterlei, kommet med lignende appeller til byens kulturjournalister om en bredere kulturdekning, så folk kan få vite om alt som skjer i Drammens kulturliv.
Styret i Drammen Konsertorkester skriver at «for oss er synlighet svært viktig». Jeg vil gå så langt som å si at synlighet i denne sammenhengen er mer enn svært viktig. For et korps er det livsviktig. Det handler om faktisk eksistens, eller ikke. For ikke bare korpset, men enhver kulturaktør, er avhengig av et publikum. Og nettopp synlighet er en forutsetning for å få noe som helst oppmerksomhet og få et publikum i det hele tatt.
Det som var tydelig å se i Thüringen-dorfens elleville Blåsemusikkfestival, hvor «alle» i landbyen og landsbyene rundt dukket opp, var at det var på grunn av at hele lokalsamfunnet kom, at folk koste seg. Det dreide seg om korpsmusikk, ja, men det dreide seg kanskje mer om samvær. Og derfor ble det en opplevelse. I denne lille dorfen var det rett og slett en kultur for kultur.
Og dette er min påstand: Denne kulturen for kultur finnes også i Drammen. Men den ligger dypere, sitter lengre inne. På tross av at idretten står meget sterkt i Drammen og at det absolutt reflekteres i lokalavisenes dekning, er ukulturen når det kommer til kultur, at kulturens plass liksom er på siden av samfunnet, som et slags krydder eller valgfri ekstra dressing.
Ja, klart at det skrives for lite om kultur i Drammen, men først og fremst snakkes det for lite om det lokale kulturlivet, og for dårlig. Kulturen i et samfunn er sjelen i samfunnet. Det heter ikke åndsliv for ingenting.
Både Drammens Kino, Drammens Museum, Drammens scener (både Union Scene og Drammens Teater) og Brageteateret hadde bedre besøkstall i 2016 enn 2015. Kulturskolen hadde en markant økning av medlemmer. Vi hadde en Kulturens Festaften. Bystyret vedtok i fjor at drammenserne selv skulle utforme fremtidens kulturpolitikk, og kommunens arbeide med en ny kulturplan startet opp. Fritidsklubber på Fjell, Nøstedhallen og G60 hadde økning av besøk siden 2014.
En av fjorårets beste romaner var skrevet av en drammensforfatter. Denne uka fikk Brageteateret en ny og svært dyktig sjef, etter en søknadsrunde med store navn fra Teater-Norge. I sommer satte et skuespillerkompani med lokale talenter opp et sirkustelt i parken de spilte barneteater i, for fulle hus, og gjentar bedriften i år.
Samtidig så har det vært noen prosents nedgang for byens korpsliv (til tross for at vi har Norges 16. beste korps og noen av landets ypperste klarinettister), nedgang for byens kor, og barne- og ungdomsforeninger med kommunal støtte mister stadig medlemmer.
Det skjer masse bra av kultur i Drammen. Og vi trenger ikke bare å høre om det, lese om det – men vi trenger å snakke om det, klikke på det, dra på det, sjekke det ut.