Jo da, det var hyggelig å høre at Ingvar Kamprad og IKEA får Nordens språkpris 2017 for «sitt betydelige bidrag til å gjøre nordiske ord, uttrykk og nordisk kultur kjent over hele verden». Juryen i Foreningen Norden trakk fram at hele verden (i alle fall der de har IKEA) får lære ord som «Ivar», «Malm» og «Ingerlise».
Folk der ute i verden kan også spise «skandinaviske spesialiteter» i varehuskafeen, og her regner jeg med at de tenker på legendariske retter som svenske kjøttbullar med fløtesaus og «lingonsylt». Juryen var også oppglødd over at folk lærer seg svenske fraser som «tack!» og «hej då!» «Dermed lærer også vi i Norden at det heter lingon, godis og glass, sovdags, tupplur og gäspa på svensk», uttalte juryen fornøyd.
Her virker det som om Foreningen Norden både gleder seg over at verden der ute lærer seg ord som «Ivar» og «Malm», men også at vi internt i Norden kan forstå hverandres språk bedre. Akkurat ord som «glass» og «godis» har vel vi i Norge kunnet en god stund nå. Noe av det første små norske barn lærer seg på sommerferie i Sverige, er jo det viktige ordet «glass».
Men ellers er det ikke til å komme ifra at jeg i løpet av mitt liv har støtt på noen svenske ord som har virket totalt, ja, greske. Som da jeg studerte historie, og vi (dessverre) hadde en lærebok på svensk om Europas jordbrukshistorie i seinmiddelalderen. Der ble det stadig presisert hvor uhyre viktig «spannmålslagarna» var. Spannmålslagarna! For et merkelig ord! Vi brukte mye tid på å diskutere dette rare ordet, og fant liksom aldri helt ut hva begrepet betydde – bare at det hadde noe med korn å gjøre. Da jeg skulle opp til muntlig eksamen, ba jeg en liten bønn inni meg: «Kjære Gud, la eksamenskommisjonen spørre meg om hva som helst – bare ikke la dem spørre meg om spannmålslagarna».
Og siden vi i Norge ikke har noe IKEA, spørs det om våre norske ord når ut i verden på samme måte som de svenske. Vi kunne sikkert også lære mer svensk, og svenskene burde definitivt lære seg mer norsk. Som da broren min var på et gatekjøkken i Sverige, og jenta bak disken lurte på om han ville ha «lingonsylt» til kjøttbollene. «Hva er lingon?» spurte broren min usikkert. Jenta fortsatte bare å spørre om han ville ha lingon eller ikke. Stemningen ble stadig mer amper, og til slutt ropte broren min: «Hvis du bare kunne fortelle meg hva «lingon» er, så kan det jo faktisk hende at jeg vil ha det!» Da hentet jenta fram et glass med syltetøy, og pekte på det. «Men hva heter dette på norsk, da?» spurte hun undrende, som om alle i hele den vide verden sa «lingon». «Tyttebærsyltetøy!» sa broren min hissig. Da fikk den svenske jenta latterkrampe. Da han gikk av gårde med kjøttbollene sine, hørte han fortsatt latteren runge bak seg, og en stemme som ropte: «Tyttebærsyltetøy! Hahaha!»