Debatt

Kunsten å være uklar

Labours hårfine balansegang rundt brexit har vært en suksess. Nå må den snart ta slutt.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Juni 2017: Britiske velgere hadde gjort det igjen, og nok en gang overrasket alle som mente å ha innsikt i politikk. Ett år var gått siden folkeavstemningen som hadde gitt brexit-sjokket, og valgnatten i fjor var det klart at statsminister Theresa May hadde mistet flertallet – selv om hun hadde utlyst valget nettopp fordi hun var sikker på å styrke Det konservative partiet foran EU-forhandlingene.

Med ett framsto Labours omstridte leder, Jeremy Corbyn, som en vinner. Labour, som bare uker tidligere var blitt dømt nord og ned etter å ha ligget 20 prosentpoeng bak toryene på målingene, hadde gjort et sterkt valg og gått kraftig fram, selv om det fremdeles kun var nest størst.

Dette skjedde til tross for at Jeremy Corbyn i valgkampen framsto som usedvanlig utydelig rundt hva slags linje Labour ville legge seg på i brexit-spørsmålet. Få fikk tak på hvordan Corbyn egentlig mente EU-utmeldingen burde foregå. «I det største politiske spørsmålet på to generasjoner er partiets budskap innpakket og inkonsekvent», konkluderte tenketanken Fabian Society før valgkampen i fjor i en rapport om hvordan Labour skulle klare å reise seg igjen. Corbyn, kjent som en EU-skeptiker gjennom mange år, hadde året før drevet kampanje for å bli i EU, men virket halvhjertet. Dette til mange EU-vennlige partifellers frustrasjon – de mente det manglende ekstra giret fra Corbyn kostet pro-EU-siden seieren.

I ettertid framstår vagheten foran valget i fjor nettopp som en viktig grunn til det gode Labour-resultatet: Jeremy Corbyn hadde klart å være akkurat så uklar rundt det betente brexit-spørsmålet at han ikke skremte vesentlige velgergrupper fra seg; Labour sanket stemmer både blant såkalte remain-velgere (de som året før hadde stemt for å bli i EU) og leave-velgere (de som hadde stemt for brexit).

Labour står nemlig i en særstilling i brexitspørsmålet: partiet har viktige velgergrupper på begge sider av EU-kampen. Satt på spissen har partiet de godt utdannede venstrevelgerne i byene, som overveiende stemte for å bli i EU, og arbeiderklassevelgerne blant annet i Midt- og Nord-England, der mange stemte for brexit.

De andre partiene har ikke en like splittet velgergruppe. Liberaldemokratene, som utelukkende er et pro-EU-parti, kan konsentrere seg fullt og helt om å stritte mest mulig mot brexit, ved blant annet å be om en ny avstemning når den endelige avtalen er klar. Også Det skotske nasjonalistpartiet er pro-EU, og er klar på at om det først må bli en brexit, må den bli myk, med tilgang til det indre markedet. Det konservative partiet har en mer blandet velgergruppe, men den er likevel mye mer anti-EU enn de andre partienes grupper, og statsminister Theresa Mays retorikk handler derfor om at regjeringen skal levere en skikkelig brexit. I motsetning til de andre partiene må Labour derfor balansere nøye for ikke å støte fra seg viktige velgergrupper. Det er denne balansegangen som har fungert godt så langt.

Men det nærmer seg oppgjørets time. 2018 er året da det må bli klart hva Storbritannias utmelding av EU faktisk skal innebære. Dragkampen om dette er i full gang internt i regjeringspartiet De konservative, der sentrale partitopper river i hver sin retning. Men i skyggen av kampene i Theresa Mays regjering herjer også striden i opposisjonspartiet Labour. For hva vil Labour i det viktigste politiske spørsmålet på flere tiår? Det er det mange i partiet selv som strever med å forstå.

Dette har ført til et økt press fra pro-EU-folk i Labour mot egen partiledelse om å komme ned fra gjerdet og ta et klarere standpunkt i EU-spørsmålet: Bør det gå inn for en hard eller myk brexit? Bør britene få stemme over en endelig avtale? Labour har de siste tiårene overveiende vært et EU-vennlig parti. Mange i Labour er derfor sterkt imot et hardt brudd, og vil ha en tettest mulig tilknytning til EU etter bruddet, om mulig innenfor det indre markedet, slik Norge er. Så langt har Jeremy Corbyn etter kritikernes mening sunget med på toryenes Theresa Mays refreng «brexit betyr brexit». Labour-ledelsens offisielle standpunkt er at partiet ønsker en overgangsperiode på to år etter EU-utmeldingen der landet fremdeles er med i det indre markedet, men er tilbakeholden med å si hva den egentlig ønsker etter det.

Selv om Labours velgere er splittet i brexit-spørsmålet, er det mye som tyder på at flertallet av dem i dag er skeptisk til brexit. I en måling før nyttår sier 63 prosent av Labour-velgere at de ville være «fornøyde», noen til og med «henrykte», om brexit ble stanset. Det som er klart, er at parlamentet vil få stemme over den endelige avtalen. Men mange mener dette ikke er nok, og her kommer vi inn på det andre mest brennbare spørsmålet: bør man tillate en ny folkeavstemning, basert på avtalen som etter hvert foreligger? Dette er hva Liberaldemokratene har bedt om, mens Labour-ledelsen har holdt seg til regjeringens linje om at det ikke er aktuelt. Men åtte av ti av Labours medlemmer på grasrota ønsker dette, viste en måling som ble lagt fram denne måneden. En av dem som har tatt til orde for det, er tidligere statsminister Tony Blair. Han er fremdeles en rød klut for mange, men i dette spørsmålet har han støtte hos mange i Labours parlamentsgruppe. Argumentet er at betingelsene for EU-utmeldingen var helt i det blå da folkeavstemningen ble holdt, og at en endelig beslutning må tas når disse er klare.

Spørsmålet er selvfølgelig høyst kontroversielt, fordi det innebærer at man ikke godtar folkets opprinnelige svar. Men debatten har økt i styrke. Rett før helgen fikk pådriverne drahjelp fra svært uventet hold: Nigel Farage, tidligere leder av partiet UKIP, som baserer sin eksistens på EU-motstand, sa at det bør holdes en ny folkeavstemning – for å avgjøre spørsmålet og stilne maset fra EU-tilhengerne en gang for alle. Like etterpå trakk han utspillet, og sa man må være forberedt på en ny avstemning.

Så langt har Labour vært tjent med ikke å gå for hardt ut om hva slags brexit det ønsker. Men om landet skal rekke EU-utmelding innen mars neste år, må en brexit-fasit være klar i løpet av i år. Når May legger den på bordet, må Labour må ha svaret sitt klart.

Mer fra: Debatt