Debatt

Kunsten å kutte

Spør kulturlivet seg aldri om de får for mye penger?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Skuespiller Maria Bock fortviler i Dagsavisen 9. mai over mulige fremtidige kutt i kulturbevilgningene. Bakgrunnen var innspillskonferansen i regi av kulturminister Linda Hofstad Helleland 3. mai. Bock skylder på den isblå tidsånden: «Det blir mindre til kultur med den kjølige blå vinden som feier over verden», skriver hun.

Hvorfor vil ikke kulturministeren, som har det øverste ansvar for kultur i Norge, kjempe? Kjempe for høyere bevilgninger, mer penger, mer, mer, mer kultur?

Siden 2005 har kulturbudsjettet økt med femti prosent, justert for konsumprisindeksen. Det er vel og bra, det. Men jeg lurer på om kulturlivet noen gang stiller seg følgende tre spørsmål:

For det første: Var kulturlivet så mye dårligere før? Var ikke Oslo-Filharmonien på høyden under Mariss Jansons på 1990-tallet? Var Kjærstads Jonas Wergeland-trilogi virkelig så dårlig at kulturbudsjettet måtte ta halvannengangeren?

Kanskje – men det er verdt å reflektere over. Engerutvalget, som evaluerte Kulturløftet, kunne ikke uten videre bekrefte at det var blitt mer og, ikke minst, bedre kunst.

For det andre: Er det åpenbart at ikke noen av pengene som går til kultur, kunne vært bedre brukt på annet vis? Det ser ikke ut som noen i kulturlivet vil være med på en slik tanke: Man skal ikke sette svake grupper opp mot hverandre, og selv om Kultur-Norge er av middelklassen, ved middelklassen og for middelklassen, ser de seg alltid som en svak gruppe. Det vanlige synet er at kulturministeren bør kjempe for «sine».

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har fått kritikk av mange i Forsvaret for motsatt tankegang: Han så sin rolle som å beskrive for politikerne hva som var situasjonen, og hva et gitt bevilgningsnivå ville gi – og så overlate til dem å vurdere hvordan forsvarsbehovet skulle avveies mot andre behov i samfunnet.

For det tredje: Bevilgninger til kultur er ikke akkurat omfordeling i praksis. En uforholdsmessig andel av kulturbevilgningene går til folk med høy utdanning, og en uforholdsmessig stor andel av den statlig støttede kulturen benyttes av den solide middelklasse. Derfor er det egentlig et paradoks at venstresiden stort sett alltid er for mer penger til kultur. Det paradokset er det få både i kulturlivet og på venstresiden som ser: For kunstnerne er stort sett trygt plassert langt ut på venstresiden, og ser seg som spydspisser i kampen mot markedskrefter, isblå vinder og et kaldere samfunn.

Mitt anliggende er ikke å gjøre noen dramatiske kutt i kulturbevilgningene. Et sivilisert samfunn trenger kultur, det trenger kultur av høy kvalitet, og i et lite land som Norge, får man ikke det uten solid statlig medvirkning. Man må i noen grad leve med at kulturbevilgningene snarere motvirker økonomisk utjevning. Og selvsagt: Deler av kulturbevilgningene er viktige også for mindre priviligerte grupper, enten det er folkebibliotekene eller kulturskolene.

Det er ikke bare kunstnere som ønsker mer penger over statsbudsjettet. Det finnes knapt den interessegruppe som ikke stadig roper etter flere statlige kroner. Men man forventer på et vis kanskje særlig av kunstnere at de bedriver selvkritisk refleksjon. Hva er egeninteresse og hva er hensynet til nasjonen? Er man sikker på at man har tenkt nøye gjennom om midler kan prioriteres bedre før man konkluderer med at løsningen er friske midler?

Og sist, men ikke minst: Har man tenkt gjennom hva fordommene mot høyrepolitikk har å si for hvordan kulturlivet oppfatter signaler fra en kulturminister fra Høyre? Jeg kjenner få på høyresiden som ikke er opptatt av et levende kulturliv. Men det er kanskje flere som tar på alvor at Norge er på vei ut av den unike statsfinansielle situasjonen vi hadde i perioden med skyhøye oljepriser før eldrebølgen har begynt å skylle over oss.

Forholdet mellom kulturlivet og kulturminister Helleland er som et ekteskap uten nødvendig tillit – kanskje litt som forholdet mellom Helmer og Nora i slutten av «Et dukkehjem».

Jeg prøver å se for meg hvordan siste scene ville sett ut med Maria Bock og Linda Hofstad Helleland i hovedrollene:

Helleland: Men kunne vi ikke løse dette sammen?
Å prioritere bedre innen rammen?

Maria: Akk, Linda, da måtte det vidunderligste skje...
Helleland: Å kjære Maria, hva mener du med det?

Maria: Akk, Linda, da måtte du vel til sist forstå,
at budsjettene alltid – alltid! – er for små!
Den eneste rette bevilgning her på jord
er en som er mye, mye større enn i fjor.
La det nu en gang for alltid være sagt:
Alt annet er simpelthen dyp kulturforakt!

(Hun går mot utgangsdøren, men ser seg håpefullt tilbake.)

Helleland: Vel, så får det da endelig bli slutt.
For før det blir bedre går veien gjennom kutt.

(Teppet faller.)

Mer fra: Debatt