Suksesshistoriene begynner å bli mange. De siste fem til ti år har navn som Nikolai Astrup, Peder Balke, Aksel Waldemar Johannessen, Camille Norment, Inger Johanne Rasmussen og Hannah Ryggen fått stor oppmerksomhet i utlandet. Edvard Munch er en suksess over alt hvor kunsten hans kommer. Og det fine er at han ikke lenger står alene. Norsk kunst vurderes som interessant og verdt å satse på i byer som London, New York, Paris, Tokyo, Venezia, Wien og flere byer i Tyskland. Navnene og stedene kunne vært flere. Senest for en uke siden åpnet en imponerende utstilling med den bergenske sølvskatten på Hansamuseet i Lübeck.
Skinnet bedrar. Ser vi på realitetene er suksessen begrenset, og kunsteksporten er i liten grad resultat av langsiktig planlegging. Noen av eksemplene er resultat av tilfeldigheter. Eller initiativet er tatt av privatpersoner, slik tilfellet er med Aksel Waldemar Johannessens suksess i Italia, Tyskland og sist på Leopold Museum i Wien. Hadde det ikke vært for privatmannen Haakon Mehren hadde Johannessen vært totalt glemt. Så selv om det finnes mange gode eksempler er situasjonen slik at suksesshistorien sjelden blir fulgt opp slik at de får varige følger for institusjonen, den utstilte kunstneren og/eller andre norske kunstnere.
Når Nasjonalmuseet nå stenger det ene museet etter det andre hadde det vært en gyllen mulighet til å vise norsk kunst internasjonalt. Men nei, museet har ingen strategi for å sende hovedverkene ut i verden mens de forbereder innflyttingen i det nye museet på Vestbanen. Tvert imot, ingen ting skal forlate museet: En nærmest total utlånstopp har fungert i lang tid allerede. Når Museet for samtidskunst stenger om noen måneder står publikum foran tre års ørkenvandring med bare ett visningssted, Nasjonalgalleriet, frem til åpningen i 2020.
Nasjonalmuseet burde være et fyrtårn for eksporten av norsk kunst. Det er en tittel de definitivt ikke fortjener. De har riktig nok noen enkelteksempler fra senere år, og de har bidratt til noen internasjonale suksesser i form av turnerende, nordiske samlingsutstillinger, men det begynner å bli noen (ti-)år siden. Uten å ha statistikk å slå i bordet med har jeg inntrykk av at for eksempel en liten, kommunalt drevet enhet som Vigeland-museet har hatt like mange utenlandske samarbeid som Nasjonalmuseet. Jeg vet jo at det ikke stemmer, men størrelse og aktivitetsnivå står ikke helt i stil.
Sist uke ble det arrangert et seminar om eksport av norsk kunst, på Sentralen i Oslo. Der var stemningen positiv, men den virkeligheten som ble avdekket var ganske traurig. I den avsluttende paneldebatten hadde ikke Nasjonalmuseets direktør Audun Eckhoff mye å skilte med. Det eneste han kunne vise til var et ønske om å forsøke å få den relativt lite kjente, men høyst severdige Anna-Eva Bergman (1909–1987) ut i verden. Men han hadde i hvert fall ett poeng: – Vi må være ekstremt bevisste på kvalitet i forbindelse med hvem vi ønsker å eksportere, og vi må velge våre samarbeidspartnere nøye slik at det er interesse også fra den kanten, sa han.
Da var det noe annet å høre sjefskurator Dr. Alison Smith ved Tate Britain i London. Hun var fløyet inn for å fortelle om museets erfaringer med eksport av utstillinger. Hun kunne for eksempel fortelle at utstillingen med Prerafaelittene, som opprinnelig kun skulle vises i Washington DC og Moskva, ble så populær at internasjonale toppmuseer stod i kø for å få lov til å låne den. Da den var blitt vist to steder til begynte britisk presse å klage, og Tate måtte sette strek slik at de berømte bildene kunne vises for hjemmepublikummet igjen.
Eckhoff skrøt av tidenes norske utstillingssuksess, jubileumsutstillingen for Edvard Munch i 2013. «Munch 150» var resultat av et banebrytende samarbeid mellom Munchmuseet og Nasjonalmuseet. Den ble sett av 485 000 mennesker, og rundt 150 utenlandske journalister ble fløyet til Oslo på Utenriksdepartementets regning for å dekke begivenheten. Men besøkstallet var to tusen mindre enn antallet som så den banebrytende Munch-utstillingen «Det moderne øye» i Paris. Den var laget av Pompidou-senteret, og den turnerte etterpå til Frankfurt og Tate Modern i London før den avsluttet turnéen på Munch-museet. Totalt så langt over én million mennesker utstillingen. Mens det daglig var lange køer i Paris, våknet det norske publikummet først da det bare var noen få dager igjen av visningsperioden i Oslo. Av det totale publikumstallet på 962 000 bidro Munchmuseet bare med 45 000.
Vi kan spørre oss om det er noen grunn til å eksportere norsk kunst når det norske kunstpublikummet sjelden er spesielt ivrige? Der du i utlandet ofte må stå i kø kan du nyte de fleste utstillinger i Norge behagelig uforstyrret av store folkemasser. Enkelte museer har begynt å legge ut tidsbegrensede billetter, men det er sjelden det er behov for å kjøpe en. Heldigvis finnes det unntak: Nikolai Astrup-utstillingen ble en suksess med 60 000 besøkende på Henie Onstad kunstsenter i sommer. Det skyldes at Astrup er godt kjent, at pressen fulgte opp, og at ryktet hadde løpt foran etter suksessen på Dulwich Picture Galleri i utkanten av London. Der hadde utstillingen «bare» 50 000 besøkende, men gitt at Astrup er totalt ukjent i Storbritannia er det et meget imponerende besøkstall. Det kunne faktisk ikke blitt større fordi kapasiteten på Dulwich var sprengt under Astrup-utstillingen.
Munchmuseet er flinkest i klassen når det kommer til kunsteksport. Munchs kunst er stadig å se i utlandet. Direktør Stein Olav Henrichsen kunne for eksempel fortelle at de har hatt Munch-utstillinger i Frankrike hvert år etter Paris-suksessen med «Det moderne øye» i 2011. Og siden økt turisme er én av effektene de nye, prestisjetunge kunstmuseene skal gi oss, hadde han ett interessant faktum å bidra med: – Det kommer dobbelt så mange tyske turister som franske til Norge. Men, etter at «Det moderne øye» ble vist i Paris, har vi hatt langt flere franskmenn enn tyskere på Munchmuseet, kunne han fortelle.
Vi har flere organisasjoner som jobber for å eksportere norsk kunst. OCA/Office for Contemporary Art Norway er den viktigste, og som jeg skrev i anmeldelsen lørdag av deres pågående utstilling er det viktig å skape samarbeidsarenaer. Skal Norge eksportere kunst må vi ha noen å eksportere den til. OCA-direktør Katya García-Antón ser bortenfor de store kunstmetropolene, og jobber for å etablere arenaer der Norges plass i periferien av verden blir en ressurs. Derfor kunne hun fortelle om de gode erfaringene fra samarbeidet med aktører i Bangladesh-hovedstaden Dhaka: – Det er enklere å få snakke med direktøren for Pompidou-senteret på Dhaka Art Summit enn å få til et møte i Paris, sa hun.
Under García-Antóns ledelse har OCA satset tungt i nordområdene, og som et resultat av dette er åtte samiske kunstnere invitert til å delta på neste års Documenta, kanskje verdens absolutt viktigste kunstutstilling. Det var for øvrig på forrige Documenta, i 2012, at den store interessen for tekstilkunstneren Hannah Ryggen (1894–1970) ble sparket i gang. Det å være synlig der, på Venezia-biennalen og andre internasjonale arenaer er viktig for å skape interesse for norsk kunst. Så kunne da også OCA-direktøren slå i bordet med presseomtaler fra et stort antall internasjonale prestisjeorganer etter suksessen med Camille Norments utstilling i den nordiske paviljongen i Venezia i fjor.
Norske kunsthåndverkeres eksportorganisasjon Norwegian Crafts har jobbet langsiktig og har hatt stor suksess gjennom flere år. I 2011 var smykkekunstneren Elise Hatløs anheng motiv for Collect-messens reklameplakat. Den var å se på undergrunnen og utallig andre steder over hele London. På smykkemessen Schmuck i München har norske kunsthåndverkere fått masse oppmerksomhet gjennom flere år. Sigurd Bronger har hatt separatutstilling, og i mars neste år viser Neue Pinakothek i München, som er ett av Tysklands viktigste og beste museer, en separatutstilling med smykkekunstneren Tone Vigeland. Det fine er at det er museet som har tatt initiativet til utstillingen. Langvarig innsats gir resultater.
Lyspunktet under eksportseminaret var at de ulike museene og organisasjonene har skjønt at de må samarbeide. Og at de må finne samarbeidspartnere utenlands som har like stor interesse av å importere utstillingene som vi har av å eksportere dem. OCA-direktør Katya García-Antón fremsto som seminarets klareste stemme da hun presenterte det ene poenget etter det andre. Hun sa at samarbeid gjør de ulike aktørene sterkere; at utstillingsbølgen med eldre, ukjente kunstnere nå er viktig fordi unge kunstnere (og publikum) trenger sterke forbilder og må kjenne sin historie; viktigheten av at norske skribenter deltar internasjonalt; at vi ikke må vente på å bli invitert med, men at vi må skape våre egne plattformer og samarbeidsarenaer; og at vi må tro på oss selv og være så modige at vi skaper våre egne muligheter.
Nikolai Astrup-utstillingen er antagelig den mest kjente suksesshistorien på feltet. På seminaret fremholdt sjefskuratoren bak utstillingen, britiske MaryAnne Stevens, at det er flere årsaker til suksessen. Det viktigste er grundig forskning som åpner for ny kunnskap om kunstneren og at det er blitt oversatt og publisert tekster på engelsk. Det ble også gjort en grundig jobb med å finne visningssteder som kan gi utstillingen gode vilkår. Det at de valgte lille Dulwich i utkanten av London var bevisst. Her fikk Astrup massiv oppmerksomhet og ble en gedigen suksess. På ett av de store museene i London sentrum ville kunsten hans høyst sannsynlig forsvunnet i mengden. Frem til 22. januar er Astrup-utstillingen å se i Kunsthalle Emden, en liten by helt nordvest i Tyskland, tre timers togtur fra Hamburg. Det kan synes som en vits, men i det store bildet er dette en ikke ubetydelig aktør. De har hatt kjempesuksess med Munch tidligere, og siden åpningen i oktober har 12 500 mennesker besøkt utstillingen. Det er de fornøyd med på denne tiden av året.
Store deler av Astrup-utstillingen er lånt fra kunstmuseet Kode Bergen, der eieren Sparebankstiftelsens Astrup-samling er deponert. I motsetning til Nasjonalmuseet har Kode skjønt at det er lurt å låne ut kunsten. Mens gamle Permanenten nå blir pusset opp har de sendt Den bergenske sølvskatten til Hansamuseet i Lübeck. Det er en meget god idé, og jeg kunne ved selvsyn bevitne at åpningen sist uke ble en gedigen suksess. Delegasjonen fra Bergen var enig om at sølvet aldri hadde glitret så flott som det gjorde her. Men utstillingen avslørte også svakheter. Det skyldes at sølvskatten er satt inn i en sammenheng Kode ikke har hatt kontroll over. Hansamuseets globale perspektiv avslørte Kodes manglende forskningsinnsats, for eksempel med hensyn til hvor det bergenske sølvet ble hentet fra. Det er ingen stor skandale, men det er en avslørende svakhet.
Seminaret pekte på veldig mange muligheter for forbedringer. Ett punkt som ikke ble nevnt var samarbeidet med private aktører. Kommersielle gallerier som Brandstrup; Gerhardsen Gerner; K; OSL Contemporary; Peder Lund; Ramfjord; Riis; Standard Oslo og VI VII står for en betydelig andel av norsk kunsteksport. De deltar på kunstmesser og de samarbeider med gallerier om å sende norske kunstnere ut og hente utenlandske kunstnere hit. Lille galleri VI VII har for eksempel deltatt på seks internasjonale messer i år. Galleri Brandstrup har på sin side sendt Håkon Bleken til et godt kunstmuseum i Spania, flere andre kunstnere til gallerier i Berlin og New York mens de har importert størrelser som Marina Abramovic og Joseph Kosuth til Oslo.
Norsk kunst kan ikke bli «den nye oljen». Men det ligger et stort potensiale i eksport av norsk historisk kunst og samtidskunst. Kunst skaper dialog, og kan bidra til at Norge blir lagt merke til i stadig flere sammenhenger. Derfor er det gledelig at KrF og Venstre greide å fjerne Regjeringens reduksjon i Utenriksdepartementets (UD) utenlandssatsing på kunst- og kulturfeltet. Men skal vi lykkes i å skape interesse må norsk kunst settes inn i relevante sammenhenger, det må forskes og kunsten må presenteres på måter som oppleves gyldig og interessant for dem våre institusjoner skal samarbeide med. Derfor er det interessant når lederen av UDs kulturavdeling, Cecilie Willoch, fikk siste ord på seminaret: – Ting er dramatisk endret på få år. Vi finner det mer interessant å invitere folk hit slik at de kan finne ut hva som er interessant for dem, enn å støtte prosjekter som noen her ønsker å sende ut.