FNs siste klimarapport er klar: det er mulig, men svært krevende å nå 1,5 graders målet og dermed unngå de mest destruktive konsekvensene for naturen og samfunnet. Det finnes ingen enkle løsninger på klimakrisen, og vi må innse at menneskeheten har gjort uopprettelig skade på de sårbare økosystemene vi er avhengige av. De siste tallene fra WWF viser at vi bare siden 1970 har utryddet minst 60 prosent av alt dyreliv på jorden. Framtida krever store omstillinger av oss alle. Norsk kulturråd er klar for å bidra i den store dugnaden som må til.
Det er vanskelig å kollektivt ta innover seg hva manglende bærekraft vil gjøre med våre omgivelser og vårt eksistensgrunnlag i tiårene som kommer. Mange av de mulighetene vi i flere generasjoner har kunnet ta for gitt i et land som Norge er blitt erstattet av usikkerhet og bekymring på vegne av de neste. Hvordan kan vi som fellesskap kombinere erkjennelsen av alvor med fremtidsrettet kreativitet og motivasjon for store omstillinger? Hvordan kan vi sette oss mål som strekker seg lenger fram enn vår egen levetid, og samtidig ivareta demokratiske prinsipper og økonomisk utjevning i vår egen?
Tone Hansen: Hvorfor skal vi ha kunst i Norge?
Kunsten kan ikke redde verden. Men den har et språk og en form som kan lånes ut til diskusjonen for å gjøre enkelte problemstillinger mer fattbare, konkrete og håndgripelige. Espen Stueland skriver om det i 700-årsflommen. Maja Lunde har gjort insektsdøden til et begripelig problem man kan engasjere seg i. Om ikke kunsten alltid tenker nytt, kan den gi liv til tunge vitenskapelige rapporter.
Samtidig er det kanskje lett å glemme hvordan kunsten, enten det er litteratur, visuell kunst, scenekunst eller musikk, ikke bare er et uttrykk for individets kreativitet, men også inspirerer andre, reiser nye spørsmål, former generasjoner og nye idealer. Når vi skal finne nye måter å leve sammen på, andre måter å dele ressurser eller møte problemer på, trenger vi de gode forfatterne, musikkfestivalene, scenekunstnerne og filmskaperne. Vi trenger kystkulturen og tradisjonshåndverkere. Skal verden nå FNs bærekraftsmål, må vi investere i kunstnerskap og kulturfellesskap.
Kunsten hjelper oss å tenke lengre enn oss selv. Kulturfeltet har tradisjonelt sett stilt kritiske spørsmål til makten rådende konvensjoner, til nasjoners selvforståelse og historiske sannheter. Museene dokumenterer menneskelige fellesskap på tvers av generasjoner og århundrer, og noen kunstverk har endret politiske sannheter for all fremtid. Litteratur, scenekunst, musikk og film inngår i de store lange samtalene vi alle er en del av, fra vi er født til vi dør. Litteraturen gjør det mulig for oss å lytte til Snorre og Henrik Ibsen, kunstinstitusjonene skal forhåpentlig gjøre det mulig for dine barnebarns barn å se Vanessa Bairds storslåtte verk om vår samtid, You are something else. Kunsten hjelper deg å tenke om framtida, og gjør framtida i stand til å forstå deg bedre.
Kunsten kan skape rom for politikk. Demokratiet skapes ikke av politiske vedtak, men gjennom medvirkning og gjensidig respekt. I noen av 1900-tallets største demokratier preges nå det ideologiske landskapet av en polarisering som har gjort det vanskeligere å diskutere politikk, og miljøspørsmålene blir fort den store taperen. Internasjonale traktater faller, den som snakker om noe større enn seg selv blir mistenkeliggjort. Få steder i USA har man en større motstand mot den miljøfiendtlige politikken til Donald Trump enn i kunstbyen New York.
Kunsten gjør det enklere å identifisere oss med andre. Kunsten viser vei til andre liv enn våre egne og skaper nye opplevelser av å høre til. Da AIDS-epidemien brøt ut på begynnelsen av 1980-tallet og utløste politisk hysteri og stigmatisering av store samfunnsgrupper, var det kanskje særlig kunstscenen som skapte rom for å tenke klarere, se forbi stereotypiene, skape et større rom for å snakke om og forstå hverandres seksualitet. Den gang tok kunstnerne i bruk sine verktøy utenfor kunstrommet og ble aktivistisk synlig sammen med andre pressgrupper. Samspillet mellom aktivisme, pressgrupper og kunst endret verdens syn på HIV/AIDS-epidemien i løpet av få år. Skal vi få se det igjen i miljøsaken?
Norsk kulturråd er bidragsyter og støttespiller for det frie kunst- og kulturfeltet over hele landet. Råd og utvalg er sammensatt av representanter fra kunstfeltet selv, og skal sørge for bredde, kvalitet og relevans på kulturens egne premisser. Gjennom søknadsbehandlingen får vi et svært godt innblikk i hvilke temaer som tas opp i kunsten. Basert på dette velger Kulturrådet med Årskonferansen i Bergen å løfte fram kunstnere, ledere og innovatører på kulturfeltet som jobber med ulike former for miljøengasjement. Årskonferansen markerer et nytt, tverrsektorielt kunst- og kulturprosjekt som kan engasjere, provosere og inspirere publikum over hele landet. Miljøsaken er vår tids viktigste utfordring og Norsk kulturråd vil legge til rette for at kunstnerne kan bidra til den nasjonale dugnaden.