Debatt

Kun det beste for meg og mine

Hva skjer når vi begynner å tenke på skole som tilbud man kan vrake og velge i?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Da vi skifta skolekrets var det ett spørsmål jeg ikke kom unna. Vi er alle programmerte til å gi våre egne avkom best mulig start. Men innebærer dét at vi ønsker hen et forsprang, på bekostning av de andres barn?

I fjor skifta altså barnet mitt skole. Vi flytta knappe fem minutter og har beholdt mange fra hverdagens nettverk. Det eneste jeg var misfornøyd med før, var litt lang skolevei. Ingenting på selve skolen. Men etter å ha hoppet fra én senstrumsskole til en annen, var det altså ett spørsmål som gikk igjen. De som var raskest til å spørre meg, var andre foreldre med barn i barneskolealder.

En samtale forløp typisk med at jeg beskriver litt generelt, du veit, vi flytter. Pappesker. Vaske ut. Og så videre, og så:

– Hvilken skole flyttet dere fra?

Jeg svarer.

– Åh! Hvilken skole er best av de to?

Jeg blir rådvill.

Andre varianter av det siste kunne være:

«Var den noe bra?» «Hvordan var det der?»

Noen sa sågar «åh, jeg har hørt det ikke er så bra der?»

Jeg ble stort sett svar skyldig. Ikke bare på grunn av den umiddelbare lojaliteten som setter inn: Hva var det egentlig du ba meg beskrive nå, når jeg har investert i førsteklasseforeldrefølelser og takknemlighet for jobben lærerne og assistentene gjorde for vår lille familie der? Ber du meg egentlig fråtse i hva som ikke funker? Fortell om opp- og nedturer. Bekreft for oss stereotypien vi har om den og den skolen, om de og de stedene i Drammen å vokse opp. Hvorfor tror jeg det var dette de var ute etter? Jeg kommer tilbake til det, men først: Det kjentes ganske umulig ut å svare på uansett. For det første er jo sammenligninga som den andre voksne ber meg om vanskelig å stille opp, gitt at man ikke helt veit hvordan ting er på en ny skole bare etter noen uker. For det andre er det ikke gitt at selv om noe gjøres annerledes, så er det bedre eller dårligere.

Men nå er det slik, da, at den forrige skolen vår, der går det flere barn fra familier med lavere gjennomsnittsinntekt enn i den nye skolekretsen. Den er en av tre drammensskoler som har grupper som er i nærheten av det som regnes som relativ fattigdom. Alle kurver for læringsnivå som har vært omtalt, peker oppover på den gamle skolen vår. Men det handler jo blant annet om at den hadde et lavere utgangspunkt enn en del andre skoler. Sånn hvis man skal bry seg om for eksempel nasjonale prøver. Det gjør ikke jeg så mye, men det er jo en slags måling på noe. Noe.

Vi flytta med andre ord oppover på den sosiale rangstigen. Er det dét de egentlig tenker på, de som spør meg om hvordan den ene versus den andre skolen er? Det går noen historier knytta til den nye skolekretsen vår. Jeg kan ikke si om de er sanne, jeg har ikke gått noe journalistisk til verks for å sjekke dem. Avskriv dem som urbane myter, om du vil og for alt det er verdt. Men ryktene skal ha det til at velbemidlete foreldre med hjemadresse i en av de tre kretsene jeg nevnte, der de har hatt større sosiale utfordringer enn på andre barneskoler, kjøper seg hybel i vår, altså en av de mer populære skolekretsene. For å ha registrert hjemadresse så de kan velge rett skole til barna sine.

Jeg har selvsagt aldri snakket med noen som har innrømmet at det er dette de gjør. Hvordan forklare at Leyla og Frikk borti gata går på én skole, mens du tilhører en annen? Finner på en fiktiv, ny skolegrense? Holder du det hemmelig hvordan dere fikk plass på den skolen som har sprengt kapasitet? «Ikke tenk på det nå, skatt, få med deg skolesekken inn i bilen så vi ikke kommer for seint i dag.»

Du tar valgene for barna dine for at de skal ha gode rammer og verktøy for å bli den beste versjonen av seg selv. Du sier ja til fotball og nei til ballett og ja til overnatting og nei til nytt brett. Går inn i løvemammamodus hvis en pedagog overser akkurat ditt barn og du blir med i FAU fordi du vil påvirke noe som trykker for akkurat din familie og du gir etter for å kjøpe genser med paljetter som kan snus til et annet motiv og du sitter våken for å sette deg inn i hva som egentlig må settes opp av foreldrestyring på nettbrettet … puh!

Men går denne Kun Det Beste-tankegangen for langt nå? Har den spredt seg fra grupper som i gamle dager hadde råd til privatskole, og nedover/utover i samfunnet parallelt med at flere grupper har fått økt levestandard? For hva skjer med tilbudet som skal være godt nok for alle i det vi begynner å tenke på skoleplikten som et tilbud der du faktisk kan vrake og velge? Når forbruker-mentaliteten siver inn her også?

Vi veit godt hva som skjer i områder der såkalt fritt skolevalg gjelder, riktignok på høyere trinn: vinnerskolene blir enda sterkere vinnere, i kraft av sin egen tiltrekning og omdømme (et grusomt ord som ikke bør styre noe som har med skoledrift å gjøre). De skolene som ikke scorer høyt på nasjonale prøver, og med lavere opptakskrav, blir mindre populære. En spiral som blir vanskeligere og vanskeligere å bryte for lokalsamfunnet, og med ringvirkninger langt inn i boligsalgsoppgaver, tilflytting og demografi.

Jeg har også hørt om skoler der foreldrekravene ble så spesifikke og hensynet til elevenes egne følelser gjorde skolehverdagen for krevende, som ei hinderløype å manøvrere i, for rektorer og elever (for ordens skyld; dette er ikke omtalte eksempler fra drammensskoler, men fra nærliggende kommuner. I det minste de mediesakene jeg tenker på nå).

Nå er det ikke egentlig fritt skolevalg jeg tenkte på da alle begynte å be meg om sammenligningene mellom den ene og den andre sentrumsskolen, men begge forholdene handler om denne mentale konkurransen vi umiddelbart deltar i som beredere for barna: Skal jeg sette meg inn i hvor gode skolene i nærheten er? Kan jeg finne en «hack» for systemet, og velge den ene framfor den andre?

Selv om jeg reagerte med forbløffelse da jeg først hørte hybel-ryktet, kan jeg jo kjenne det igjen, tanken; «Hva om barnet mitt går glipp av noe essensielt?» Jeg har sjøl funnet meg sjøl i gang med å fritte lærere ansatt i drammensskolen om innsidetips: hvordan er lærermiljøet der og der? Har dere noen grunner til å anta at det er problemer på den og den skolen? Bare for sikkerhets skyld, for å ha flest mulig biter av info til bildet.

Som med veldig mye annet i vår lett stressa, omdømmefokuserte, evig oppussende by, tenker jeg vi alle uansett kunne hatt godt av å bare slappe av litt. Alle skolene skal jo være bra for noe, for alle. Hvis det er sånn at én skole ikke er bra for akkurat ditt avkom, hvordan tror du det går for Leyla og Frikk der?

Du lurer kanskje på hva jeg svarte dem som spurte? Jeg delte ikke så mye om hvordan akkurat mitt barn hadde det på skolen til dem som spurte som jeg ikke kjente godt, jeg snakker tross alt på vegne av et annet menneske. Men jeg sa for eksempel:

«Det er mange ting å ta inn over seg som fersk skolemamma. Men de hører på oss, og jeg synes det var lett å snakke med læreren. Første skoledag var jeg så stolt over å få bli en del av det de har bygget opp der. Litt lang skolevei, bare.»

Mer fra: Debatt